Jøder i Drammen og Lier

1865 – 1945

En skisse

Senere revidert utgave med noen rettelser og tilføyde vedlegg

Audun Knappen

August 2016

NB! Punktene i innholdsfortegnelsen under er linker til steder i teksten

Forord

I forordet til min bok Motstandskamp og krigsseilas. Drammen, Skoger, Lier 1940-1945 (1998) skrev jeg blant annet at boka bare kunne gi en overflatisk gjennomgang av den lokale okkupasjonshistorien og at jeg derfor håpet at lokalhistoriske granskere ville ta for seg mer avgrensede emner og gå i dybden i disse. Jeg har ikke registrert at det er gjort.

Et kapittel om lokale jøders skjebne var ikke planlagt for boka idet jeg anså temaet for å ligge utenfor rammen av motstandskamp og krigsseilas. Litt på tampen av arbeidet skrev jeg likevel en kort tekst om dette da jeg litt overraskende kom over noen dokumenter jeg syntes var så interessante sett fra et lokalt ståsted at jeg ville dele innholdet med et bredt publikum. Det noe raskt gjennomførte arbeidet kom til å føde det kapittel jeg var minst tilfreds med. Denne utilfredsheten ble liggende over meg i tiden etterpå.

I 2015 fikk jeg anledning til å skrive en artikkelserie i Byavisa Drammen om lokalhistoriske temaer, herunder også om okkupasjonstiden. Da tok jeg opp igjen arbeidet om jøder i Drammen og skrev tre artikler om temaet. Dette ga såpass mye positiv respons, og dermed energi, at jeg valgte å fortsette arbeidet med temaet i den bredde og dybde jeg nå kunne makte med de kilder som var tilgjengelige. Perspektivet ble utvidet til hele perioden 1865-1945 siden jeg antok at det meste av perioden var helt ukjent for de fleste.

Den nærværende, selvpålagte og beskjedent anlagte studien har hatt to hovedmål. Det ene har vært å spore opp alle jødiske innvandrere som i et kortere eller lengre tidsrom har hatt sitt bosted og/eller sitt virke i Drammen og Lier, med ikke annen hensikt enn å tegne et så detaljert og helhetlig bilde som mulig av art og omfang av dem som vel litt luftig kan kalles ‘det jødiske miljøet’, og så godt som mulig kartlegge den virksomhet de innvandrede drev.

Det andre hovedformålet har vært å avdekke på hvilken måte jødene i Drammen/Lier 1940-45 var omfattet av okkupasjonsmaktens og dens medhjelperes antijødiske tiltak, herunder også likvidasjonen av deres bo, med bakgrunn i dagens nyvunne, korrekte holdning om at jødenes skjebne ikke skal glemmes, heller ikke at mange nordmenn hjalp til med å drepe 765 norske jøder.¹

I tillegg til disse hovedmålene ville jeg undersøke om lokale jøder ble møtt med lokal initiert antisemittisme i førkrigstiden, og hvordan den NS- kontrollerte Drammens Tidende formulerte seg i jødenes skjebnetime.

Det er viktig å ha klart for seg at dette skriftet ikke anvender noen bestemt definisjon av begrepet ‘jøde’. Nazistene hadde i sin glanstid en egen definisjon. Foreliggende tekst er fristilt fra denne, men bruker begrepet om så vel en mosaiske troende som om en sekulær person, begrunnet i så vel opprinnelsesmiljøet (geografi/etnisitet/kultur) for vedkommende som tett slektskap til denne, eller en blanding av disse forhold. Det er den aktuelle kildes forståelse av betegnelsen – og dermed konteksten som informasjonen dukker opp i – som er avgjørende for at vedkommende blir inkludert i denne teksten som ‘jøde’. Skriftet gjør med andre ord ingen forsøk på å formidle noen spesiell oppfatning av betegnelsen ‘det jødiske miljøet i Drammen’; grensen mot ‘ikke- jøder’ er følgelig flytende.

De kilder som er tilgjengelig, er hverken mange eller omfattende. Jødenes integrasjon sosialt og næringsmessig i byen har vi i dag stort sett bare få og spredte muntlige opplysninger om fra 3. generasjon. Med ett unntak (se kapitlet Kilder) har forfatteren ikke hatt tilgang til for eksempel dagbøker, brevsamlinger og liknende nedskrevet her i byen av jødiske familiemedlemmer, eller noe skrevet om jøder av ikke-jøder. Hovedverket om byens historie i fem bind kaster ikke noe lys over emnet. Heller ikke Drammens byarkiv har arkivalia som kan bidra til å opplyse temaet. Teksten likner derfor mer på en gjennomgang av hva som finnes av kilder og spredt omtale, enn på en altomfattende fortelling om hva det innebar å være jødisk i drammensområdet i den definerte tidsepoken.

Innholdsfortegnelsen viser hvilke avgrensninger fremstillingen har. En avgrensning som ikke vises av denne, knytter seg til antall familie-ledd om omtales. For å gi inntrykk av størrelsen på det som her kalles det jødiske miljøet, blir mange personer omtalt, men de avgrenses til 1. og 2. generasjon. Nærværende tekst er lagt tett – og nærmest utelukkende – på lokale forhold. Den brede forståelsen forutsetter generelle kunnskaper om jødenes historie i Norge.

Mange løse tråder skulle vært nøstet opp. Temaet ‘Jøder i Drammen og Lier 1865-1945’ er mer omfattende enn den etterfølgende teksten klarer å favne; den er en skisse.

Jeg retter en takk til Ulf Borgen, Peter Michael Krømer, Britha Lapidus, Bjørg Marit Gilje og Karsten Gill for deres verdifulle hjelp og velvilje overfor mitt lille prosjekt.

 

 

 

1 Innledning

Folketellingen i 1865 var den første som fanget opp innsiget av jøder (mosaiske trosbekjennere) til Norge. Fjorten år etter grunnlovsendringen bodde i alt bare 25 slike i hele landet. Drammen var da bosted for nest flest jøder. De 25 fordelte seg slik: 14 i Christiania, 6 i Drammen, 3 i Mandal og 2 i Bergen.¹ De 6 i Drammen var familien Nathan. De tre i Mandal er trolig tre som seinere bosatte seg midlertidig i Drammen: far og to døtre Jacobsen. (Se kapitlet De aller første.)

Folketellingen i 1875 viste bare en svak økning i det samlede antall. Det var da totalt 34 jøder i Norge: 18 i Christiania, 8 i Bergen, 2 i Drammen, 1 i Namsos, 3 i Gauldalen i Sør-Trøndelag, 1 i Stjørdal og 1 på Hadeland.²

I 1890 var det ikke registrert noen jøder i Drammen. For 1900 viser statistikken 23 jøder i Drammen og 7 i 1910. Det var bosatt 15 jøder i Drammen i 1920. For 1930 foreligger det ikke statistikk for de enkelte kommuner, men det var bosatt 21 jøder til sammen i bykommunene i Buskerud da; trolig gjaldt det bare Drammen og Hønefoss. Sistnevnte hadde en større koloni ved inngangen til krigen, men det skal også nevnes at Kongsberg hadde 6 i 1920.³

En skal vel ikke tvile på statistikken tallene er hentet fra. Oskar Mendelsohn har solide kilder både i protokollene til Det Mosaiske Trossamfund og Statspolitiets lister, men funn fra søk i folketellingen 1900 med søkeordet ‘trossamfunn‘ bekrefter ikke tallet 23. Heller ikke tallet 7 bekreftes i folketellingen 1910. Det understreker en tendens, at kildematerialet hva angår jøders data, nok har skiftende pålitelighet.

For hele Norge er tallet i 1940 2173 jøder, hvorav ca. 300 var kommet som følge av jødeforfølgelsene i Tyskland etter nazistenes maktovertakelse, særlig etter «Krystallnatten».⁴ To av disse 300 var bosatt i Drammen.

Med sin lille koloni var Drammen politidistrikt 15. oktober 1942 på delt 8. plass på lista over antall jøder (15) som var bosatt i de enkelte 54 politidistrikt i Norge da og som hadde fylt ut Spørreskjema for jøder i Norge.⁵ Det faktiske tallet for politidistriktet var imidlertid 20. Av disse 20 hadde Drammen og Lier henholdsvis sju og seks jøder.

Det skulle dermed være grunn til å slå fast at Drammen og Lier hadde en liten koloni sammenliknet med Oslo (1014) og Trondheim (114). En stor by som Bergen hadde derimot 20.⁶

Imidlertid kunne Drammen gjennom kortere perioder av 1900-tallets første førti år vise til et langt høyere antall, men antallet var sunket framover mot 1940. Den samme tendensen gjorde seg også gjeldende i Bergen som i 1910 hadde hatt 40.⁷ Tallene er usikre både i Drammen og Bergen fordi til- og (rask) fraflytting i denne perioden ikke nøyaktig kunne fanges opp av folketellingene. Det var vel heller ikke alltid så lett for registratorene å avgjøre korrekt om betegnelsen ‘jøde’ fanget virkeligheten.

De jøder som kom til Norge og Drammen i den aller første tiden, kunne vi muligens kalle ‘arbeidsinnvandrere’ eller ‘økonomiske flyktninger’. Med unntak av 1860-70-årene hadde svært mange av immigrantene også en forhistorie der jødehat og forfølgelse var en del av deres hverdag, som de ville fri seg fra. Først i 1938-39 kom de rene flyktninger til Drammen, jøder som ikke kom for å etablere en ny og bedre økonomisk plattform for seg og sine. De måtte snarere rømme fra en slik. Deres motiv var å komme vekk fra antisemittisk lovgivning med påfølgende trakassering og forfølgelse.

Det var ikke gitt at denne innvandringen til lille Drammen av mennesker med en annerledeshet – i hvert fall i starten – ville forløpe smertefritt. Kulturelt kunne de nok fort tilpasse seg, men i hvert fall med sin noe gebrokne norsk stakk de seg gjerne litt ut i et samfunn som var mer homogent enn vårt er i dag.

2 De aller første

Idet dette skriftet blir til, er det 165 år siden den norske Grunnloven fra 1814 ble endret, og det ble åpnet adgang for jødene til å slå seg ned i Norge. Hva det faktisk kom til å bety for landet i tiden etterpå, kunne ingen vite, men de som hadde hevet sin røst for å advare sine landsmenn mot den invasjon dette ville føre til, fikk aldri rett i sine spådommer. Det gikk nærmere et år før de første mosaiske trosbekjennere slo seg ned i landet.¹

I årene omkring 1860 begynte flere jøder å komme hit. En av dem var Rudolph Joseph Katscher (ifølge gravlundsprotokollen for Det Mosaiske Trossamfund) fra Brünn (Branctz?) i Mähren. Etter folketellingen 1865 og 1870 skulle fødselsåret være 1823. Han kom antakelig til Norge sist i 1850-årene og ble ansatt som brennerimester i Drammen. Etter få år flyttet han til hovedstaden og ble med årene en kjent person i den gamle Christiania-verden.²

Til å begynne med gjorde ikke de få jødene her i landet seg særlig bemerket. Deres nærvær vakte ingen synderlig oppmerksomhet. Heller ikke i Drammen hvor noen familiegrupper var bosatt i perioder fremover.

2.1 Familien Nathan

Nathan Nachmann Nathan kom hit omtrent samtidig med Katscher. Sønnesønnen, advokat Einar Nathan, sønn til Johan Nathan (f.10.6.1859), hevder (se nedenfor) at bestefaren var født i Rendsburg 18.10.1830. Imidlertid viser han til at «i en erklæring fra stiftamtmannen i Kristiania er dog fødselsdatoen oppgitt til 21. oktober 1831. Dette antas å være feil. Der er ikke i min besiddelse nogen papirer fra tiden før 1866. Ved Drammens store brand i dette år antas alle papirer tilhørende min bestefar å være blitt ødelagt.» Når Einar Nathan likevel festet seg ved 18.10.1830, var det fordi man i hans hjem feiret 18. oktober som hans fødselsdag. Den dagen ble også hans eldste datter født, skriver han i Hatikwoh.³ Det kan stemme for den 18. i måneden, men ikke for måneden oktober. Bestefarens eldste datter er oppgitt å være født i november 1855. (Se nedenfor.)

Høyesterettsadvokat Einar Nathan, f. i Oslo 23.12.1886, ble arrestert av Stapo 27.10.1942 og sendt til Tyskland med «Monte Rosa» 20.11.42. Han døde i Auschwitz i januar 1943. Hans kone Selma, født i Oslo 23.3.1888, ble arrestert 26.11.1942 og sendt til Tyskland samme dag med «Donau». Hun ble drept i Auschwitz 1.12.1942.

Ottosen, Kristian: I slik en natt, 1994, s. 353.

Einar Nathan skriver

Einar Nathans omtalte skildring i Hatikwoh av sin bestefar og hans samtidige forhold gir først en innføring i bakgrunnen for at N. N. Nathan og andre jøder utvandret fra Tyskland. (Det var først seinere at jøder innvandret i et større antall fra Øst-Europa.) Dernest gir den et tidsbilde fra Norge/Drammen i 1860-årene. Den er av en slik art at den gjengis nedkortet her i modernisert språkdrakt:

‘… Rendsburg er Holsteins største by og var hovedstad i hertugdømmet. Hertugdømmet tilhørte den danske konge som hertug, da bestefar ble født. Dansk lov gjaldt ikke der. Visstnok hadde jødene vært utsatt for stygge pogromer i hertugdømmet, og de hadde mange vanskeligheter å kjempe mot; men det hadde likevel lenge i Rendsburg bestått en jødisk menighet. Og vi mener at familien har levd i Rendsburg i flere hundre år, antakelig fra ca. år 1500. …

Min bestefar fødtes på et urolig tidspunkt… Og Holstein, som legalt ikke tilhørte Danmark, men den danske konge, ble sterkt berørt av tidens strømninger. Min bestefars inntrykk i de første 18 år har derfor sikkert vært preget av den tyske nasjonalitetsfølelses vekst hos holsteinerne. Denne ga seg ikke alene utslag i hatet mot Danmark og forbrødringen med Tyskland – nærmere bestemt Hansa-stedene og Preussen. Men den medførte også hat likeoverfor de fremmede i alminnelighet og jødene i særdeleshet.

Min oldefar skal ha vært en driftig mann, som både hadde ganske gode inntekter og gjerne ofret mye på sine barns oppdragelse. Min bestefar fikk derfor den beste utdannelse en holsteinsk jøde på den tid kunne gi sitt barn. Foruten gode hebraiske kunnskaper fikk han gode kunnskaper i dansk, tysk og regning, samt i de nå alminnelige skolefag: geografi og historie. Det ansåes den gang som en høy utdannelse for en alminnelig handelsborgers sønn. Nåtiden ville neppe finne at det var særlig stor utdannelse. Min bestefar var en hel regnemester. Han la f.eks. sammen 4-sifrede tall i rekker uten å ta hvert siffer for seg, og gjorde likevel aldri feil. …

Da min bestefar var 18 år gammel, kom det en ny revolusjonsperiode over Europa som atter skulle få stor innflytelse på hans fremtid. … Følgen ble at Rendsburgs handelsstand led voldsomme tap og ikke minst min oldefar og hans hus. Han ble likevel i Rendsburg. Jeg har grunn til å tro at min bestefar etter denne tid i noen tid har vært ansatt utenfor Rendsburg; antakeligvis i Hamburg eller Altona, og da som handelsreisende i hvilken stilling han besøkte Norge. Da han seinere, men ennå i ung alder, 24 år gammel giftet seg med min bestemor, Emilie Zadig fra Hamburg, er det mulig at han har lært henne å kjenne under sitt opphold der som ung forretningsmann. …

Da min bestefar hadde giftet seg, ble forholdene og eksistensmulighetene i Rendsburg forverret. Man nærmet seg tiden for den dansk-tyske krig. Min bestefar og hans eldste bror Moses besluttet da å søke lykken annetsteds. På grunn av deres språkkunnskaper var det naturlig for dem å velge enten Tyskland eller Skandinavia. Moses reiste til Berlin, og Nathan reiste til Norge i 1858 eller 1859. Han hadde fra før noe personlig kjennskap til landet. Det er all sannsynlighet for at Nathan reiste sjøveien over Hamburg eller Altona med et skip bestemt for Drammen. Hans hustru ble i Rendsburg med sin lille datter. Datteren født 1855. Min bestemor var i omstendigheter da bestefar reiste, så det både av den grunn og at fremtiden i Norge var så uviss, var naturlig at hun ble i Holstein.

Min bestefar innvandret altså til Norge, hvor hans første bopel ble Drammen. Noe etter, nemlig 10. juni 1859 ble min far John Nathan født i Rendsburg. Og året etter kom han sammen med min bestemor og sin søster til Drammen. – Jeg hørte en gang ved en manntallsopptakelse vedkommende tjenestemann spørre min far om når han innvandret. Far svarte: Jeg innvandret ikke. Jeg ble kjørt i barnevogn.

Den første tiden i Drammen har sikkert vært meget vanskelig for bestefar. Det var den tid adgang for en innvandret utlending til straks å nedsette seg som kjøpmann, likesom omførselshandel var tillatt. Av de papirene som er i min besittelse, ser det ut som om bestefar først i januar 1861 er blitt innført i handelsregisteret. Hvorvidt han derfor i 1859 og 1860 kun har drevet omførselshandel, det vil si markedshandel, kan jeg ikke si. Men det synes meget naturlig. Han handlet like fra første øyeblikk mye på markeder. På grunn av tidens slette kommunikasjoner spilte markedene en stor rolle i Norge i midten av det 19. århundre. En stor del av den innenlandske omsetning skjedde på disse markeder. Her leverte bøndene sine produkter og kjøpte opp nødvendighetsartikler. …

… Nå kunne selvfølgelig bestefar brenne seg på en handel, ikke bare på markedene. Han var ingen særlig hesteskjønner. Når han reiste til marked, måtte han imidlertid ha sin egen slede og hest. Det lønte seg ikke å leie hest og slede. Av hensyn til varene var det dessuten nødvendig å oppta en hel kjøredoning. Så hendte det ham en gang i Drammen at han etter prøvekjøring kjøpte en sprek, fin hest. Men da han senere fikk levert hesten foran sitt lager, så var hesten ombyttet med en annen som mest mulig var malt som prøvehesten. Det viste seg å være en blind, skrøpelig hest han hadde fått. Og hestehandleren var over alle hauger. …

*

I Drammen gikk forretningen ganske godt. Jeg har ennå bevis på den solide velstand i bestefars hjem i Drammen, idet der finnes noe meget tungt sølvtøy som er laget til bestefars hjem av en gullsmed i Drammen på den tid. På fotografier fra den tid bærer min far og hans søsken preg av å være ganske velkledde og velholdt. Men så kom den store brann i Drammen i 1866. Den la hjemmet i luer. Og kun lite av innboet ble reddet. Og etter brannen synes forretningslivet i Drammen sterkt å ha stagnert. Bestefar bestemte seg da til å reise til Oslo, som den gang het Christiania.’ ⁴

Persondata

Som nevnt ovenfor giftet Nathan Nachmann Nathan seg med Emilie Zadig som var født i Hamburg 25.2.1832, og som i likhet med ham selv kom fra et ortodoks jødisk hjem.⁵

Folketellingen 1865 gir beskjed om at familien bodde i gård 210 på Bragernes, og at alle fire barna var født i Holstein. Det fremgår av digitalarkivets side for denne folketellingen at familiemedlemmenes fødselsår er beheftet med usikkerhet. Mendelsohn oppgir imidlertid barnas navn og fødselsdato slik: Rosalie, f. 18.11.1855, Ferdinand, f. 1858, John 4.6.1859 og Thekla 1861. Ferdinand døde før 1870 og ble begravd i Gøteborg. Datteren Mery, f. i Drammen 1868, døde seks år gammel og ble også begravd i Gøteborg. Videre at Nathan den 8. november 1869 sa opp sitt handelsborgerskap i Drammen og løste nytt i Christiania fire dager senere. – Nathan N. Nathan døde i 1897, 67 år gammel. Emilie døde i 1900.⁶

Mendelsohn skriver at Ferdinand døde før 1870, noe som er riktig. Av en dødsannonse i Drammens Blad 15. mars 1866 får vi vite «At vort kjære Barn Ferdinand, 8 ½ Aar gammelt, efter 14 Dages Sygdom af Hjærnebetændelse, hensov blidt og roligt den 13de ds., bekjendtgjøres for fraværende Slægtninge og Venner af hans dybtsørgende Forældre. De Mange, som under hans Sygdom viste os saa megen Deltagelse, aflægge vi herved vor hjerteligste Tak. E. Nathan, født Zedig. N. N. Nathan.»

Nathans forretningsvirksomhet i Drammen

Som nevnt ovenfor fikk Nathan seg innført i handelsregisteret i Drammen i januar 1861. I april samme år dukket det opp en annonse der han under tittelen «Viva la Concurenz!» kunngjør at «Det ærede Publikum underrettes om, at jeg fra Mandag 29de dennes har aabnet et Herre-Garderobe-Magasin i Bundtmager Olsens Gaard paa Bragernæs». Han forsikrer at med den direkte forbindelse med ansette utenlandske fabrikanter var han i stand til, så vel med hensyn til stoffenes finhet og de nyeste modeller, som med de billigste priser, kunne tilfredsstille enhver som ville beære ham med et besøk. Annonsen var datert 27. april. Med profesjonell kremmerånd hadde han et NB!-tilbud til damene som ble lokket med et parti dameskjerf i alle farger, til en pris av 14 skilling pr. stk. Snedig mente han også at på grunn av omstendighetene ville de bli utsolgt i løpet av kort tid.⁷

Gjennom årene fremover var Nathan svært aktiv i sin markedsføring. Knapt noen annen manufakturhandler i Drammen på den tid averterte så ofte, tvers over så mange spalter og med så smittende engasjement og overbevisningskraft som Nathan. Hans ledige språkbruk var ny og forfriskende, ikke bare i annonsespaltene, men også sammenliknet med spaltene ellers som ikke akkurat var preget av språklig fornyelse.

Nå var det kanskje ikke så svært mange som leste aviser og avisannonser den gang, men jungeltelegrafen virket, og i møte med Nathan selv i forretningen ble nok mange fanget av den gode stemning. I 1864 fremstår han også som grossist.⁸ Ut fra det Einar Nathan skriver om familiens velstand, kan det se ut som om Nathan har stått seg bra i den konkurransen han kastet seg så nyskapende inn i.

I juni 1869 ser vi at det går mot slutten i Drammen. I en spalte tvers over hele siden (4 spalter) i Drammens Blad den 27. erklæres det «Total Realisation». Begrunnelsen er «anden Bestemmelse». Alt skal vekk. For å gi publikum et begrep om hans varers grenseløse billighet tillot han seg å nevne noen priser. Blant mye annet fordelaktig kunne den som hadde beløpet 13 mark tilgjengelig, få seg et par sorte fineste kasimirs benklær, en pris som etter sigende var bare halve verdien. Tre dager etter at han skal ha sagt opp sitt handelsborgerskap, annonserer han i Drammens Blad 11. november 1869 at han «paa Grund af Fraflyttelse» i løpet av åtte dager skulle selge ut alt.

I begynnelsen av desember samme år kunngjorde han at han åpnet forretning i Carl Johans gate 14 i Christiania under navn av «Engelsk Klæde-Magasin». Men han fantegikk ikke fra Drammen. Forretningen i Drammen skulle fortsette under firmanavn «N. N. Nathans Efterfølger».⁹ Hva som har skjedd i mellomtiden, er ikke godt å si, men så lenge etter som 4. oktober 1870 kunngjorde skredder I. Egelund i Drammens Tidende at han samme dag hadde etablert en Herre-Klædemagasin-Forretning under firmanavn «N. N. Nathans Efterfølger» i R. W. Gutzeits gård nær Bragernes torg.

Dermed hadde faren lagt Drammen bak seg, men datteren skulle vende tilbake.

Theklas omdømme i Drammen

Nathans datter Thekla utdannet seg som pianistinne. Hun ble gift med organist og fiolinist, cand. theol. Siegward Bjerke og døde i 1931. Som pianistinne kom Thekla tilbake til sin barndoms by flere ganger, underviste i pianospill og holdt konserter her hvor hun høstet gode kritikker. Noe av hennes virksomhet i Drammen kan vi følge med på gjennom annonser og omtaler i de to lokalavisene.

I Drammens Blad 15. juli 1887 ser vi at hun «agter at fortsætte Musikundervisningen efter Ferierne og nye Elever kan tegne sig hos Hr. Boghandler Jensen». Samme annonse er innrykket i Drammens Tidende én måned seinere. Den 16. september 1887 ser vi at hun skal ha konsert med sangerinnen Ida Basilier-Magelssen i Børsens festivitetslokale tirsdag 20. september kl. 20. Gjennom kveldens program skal disse veksle om soloopptredener. Thekla Nathan skal spille bl.a. «Til våren» av Grieg, «Ave Maria» av Schubert/Liszt og «Ungarsk rapsodi» av Liszt, og ellers akkompagnere sangerinnen. Anmeldelsen i Drammens Tidende 22. september var positiv: «Frk. Nathan viste sig som en intelligent og sikker Pianistinde, hvis Foredrag av Ave Maria, Rapsodie Hongroise, Griegs udmærket vakre «An den Frühling» og Godards Kompsitioner fulgtes med Interesse.» Thekla Nathan ble såvisst ikke slått hånden av i sin tidligere barndomsby.

Konsert på Janko-klaver

Midt i mars 1889 var Thekla tilbake til Drammen med en ganske uvanlig klaver-konsert for et tallrikt publikum i Teateret for så vidt som hun da spilte på et såkalt janko-klaver; en sjelden begivenhet også hele Norge sett under ett.

Leksikalsk sagt er dette et klaver der tangentene er fordelt på seks ovenfor hverandre liggende klaviaturer med temmelig korte og smale taster. På første, tredje og femte klaviatur, for hvilke tangentene er felles, finnes de hele toner oppover fra C; på andre, fjerde og sjette klaviatur (som også har felles tangenter som ligger litt til høyre for tangentene på første, tredje og femte), finnes de hele toner fra Cis. Følgen av dette er at avstanden mellom tangentene blir mindre slik at handa kan gripe over henimot to oktaver. Atskillig som i teknisk henseende volder store vansker på et alminnelig klaver, blir på dette forholdsvis lett, slikt som alle kromatiske passasjer, lange arpeggier etc.

Drammens Blad hadde en anmelder til stede under konserten. Vedkommende mente at Thekla Nathan fortjente den største anerkjennelse for den energi og kraft som hun hadde lagt til grunn gjennom måneder for å lære seg dette nye instrumentet. Hun behersket det selvfølgelig ikke med den samme letthet som det alminnelige klaveret, men viste likevel stor ferdighet. Spesielt merket anmelderen seg den siste valsen som var komponert av instrumentets oppfinner, Paul von Jankó, spesielt for dette nye klaveret, og hvor det forekom effekter som ikke kunne frembringes på noe annet instrument.

Thekla Nathan var nok en gang i to-spann med sangerinnen Ida Basilier-Magelssen som hadde egne nummere, men denne gang var Thekla hovedattraksjonen. Det het til slutt i anmeldelsen: «Saavel Koncertgiverinden som Fru Magelssen gjorde megen Lykke.» ¹⁰

2.2 Familien Jacobsen

Den neste jødiske familie som bosatte seg i Drammen, i hvert fall for en tid, var David Jacobsen med kone og barn. Jacobsen var født 12.9.1836 i Stockholm av foreldre snekker Jacob David Jacobsen og hustru Lea f. Hertz. Jacobsen var på vei til Amerika, da skipet han reiste med, havarerte utenfor kysten av Norge. Han kom velberget i land og slo seg ned i Mandal i 1858. En stund var han ansatt som kontorist hos sorenskriver Lie (far til dikteren Jonas Lie). I juli 1861 giftet han seg i Risør med Gustava Theresie Jensen (f. 1841 i Risør). Jacobsen gav imidlertid snart opp kontorkrakken, gikk over i handel og var kjøpmann i Mandal fram til 1872. Mellom 1872 og 1875 drev Jacobsen engros-virksomhet i hovedstaden.¹¹

Lørdag 2. januar 1875 startet den nye Drammen og Oplands Kreditbank (gjerne kalt «Oplandsbanken») sin virksomhet i Drammen med Jacobsen som banksjef. (Lørdag var vel en pussig åpningsdag for en mosaisk troende.) Lokalet for den nye banken var i praktbygget som vi kaller Capjon-gården idet den var oppført av Antoni Capjon, men på det tidspunkt eid av L. Wennevold.¹² Vi må kunne si at det vitner om en fin toleranse i det konservative handels- og forretningsmiljøet i Drammen at Jacobsen ble tilbudt den betrodde stillingen, for hans mosaiske tro var neppe holdt hemmelig.

Forholdene i Drammen var vanskelige i denne tiden, økonomisk nedgang påførte banken tap, og banksjefen fikk sin gasje redusert fra 8000 til 4000 kroner. Det fikk til følge at han sa opp stillingen i 1885 og flyttet fra byen.¹³

Jacobsen drev så noen år en kull- og vedforretning i Christiania, deretter en kort stund handelsvirksomhet i Larvik og ble senere knyttet til det brenselsfirma som hans sønn Axel Hermann (født 1873) etablerte i Christiania 1. april 1894. David Jacobsen ble boende i hovedstaden til han døde 31.12.1908.¹⁴ Ved folketellingen i 1900 var adressen oppgitt til Keysers gate 7B.

Jacobsen-slekten var meget musikalsk og kunstinteressert. Broren var en da kjent pianist Phillip Jacobsen, og den i sin tid skattede operasanger Wilhelm Jacobsen var hans fetter. David Jacobsen gled lett inn i byens musikk- og kulturliv, og meldte seg til tjeneste i Drammens Sangforening der han var en prektig formann, myndig, men samtidig en elskverdig sangerbror, fordringsfull med hensyn til musikalske prestasjoner. Han sang med glede, særlig «Gluntarne», heter det om ham i Sangforeningens jubileumsbok.¹⁵

Av ekteparets 11 barn ble de fem eldste født i Mandal (Helena Nicola 1862, Betti Emilie 1863, Augusta Cecilia 1866, Benedigte Riegels 1869, Thorwald Emil 1871), to i Christiania (Axel Hermann 1872, Jacob Philip 1874).¹⁶

Barnedåp for Jacobsens

I tillegg til de sju ovennevnte barna fikk ekteparet Jacobsen fire barn i Drammens-tiden. Ministerialprotokoll for Bragernes prestegjeld for de to perioder 1875-1877 og 1878-1885¹⁷ gir svært interessante opplysninger. I disse finner vi innskrevet i den kristne menighet Bragernes (Statskirken) de fire nyfødte barna til David Jacobsen og hans etnisk norske hustru, noe som viser at faren ikke hadde noen spesiell sterk tilknytning til den mosaiske tro som han i en folketelling i 1865 oppga å ha. Det er litt spesielt å se at ved farens navn og stilling Bankchef er det ved tre av innførslene også skrevet (jøde).

Men rubrikkene for faddere gir i tillegg innblikk i det miljø Jacobsens hadde rundt seg; man vil vel si at det kanskje ikke var så rart for en banksjef. Vi ser at av den samlede faddergruppe fremstår tydelig en rekke av byens fremste menn. Mange av dem har hver for seg en fremskutt plass i byens historie. Én har endog vært statsråd (Thilesen).

Ekteparets første barn i Drammen ble født 3.2.1876 og ble søndag 19.3. døpt Hans Peter Rude. I tillegg til de to faddere på Jensen-siden: fru Nicoline og frøken Hermine, ser vi at de tre andre var sakfører Georg Thilesen, grosserer P. Ltz. Aass og grosserer Edvard Tandberg.

Ekteparets nestefødte barn i Drammen kom til verden 4.9.1877 og ble torsdag 18.10. døpt Dagny Dorothea. Faddere her var fru Ingeborg Seeberg, frøken Hermine Jensen, grosserer Jacob Blaauw, fabrikkeier Jacob Styrmoe og sakfører Carl Oscar Wulfsberg.

Det tredje barnet ble født 9.3.1880 og døpt Aagot Marie søndag 16.5. Faddere var enkefru Sophie Bugge, frøken Hermine Jensen, apoteker Christopher Bugge og kjøpmann Hans Hansen.

Fjerde barn kom til verden 27.5.1883 og ble døpt Ragnhild Therese tirsdag 17.7. Faddere var enkefru Mathilde Falch, frøken Emilie Jacobsen (trolig ekteparets 20 år gamle datter), kjøpmann Emil Jensen, skipsreder Johan Petter Werner og fullmektig Christian Falch.

Ministerialprotokollene forteller også at boadressen ved de tre første dåpsdager var Albums gate. I 1883 var adressen ‘Torvet’.

3 Familier som dro

Med familier som dro menes de familier eller enkeltpersoner som bare for en tid var bosatt her i et forsøk på å skaffe seg et utkomme, men som hadde forlatt Drammen før Norge ble angrepet 9. april 1940. Etter å ha forlatt Drammen faller de utenfor rammen av denne studien, men deres skjebne under jødeforfølgelsene høsten 1942 blir likevel kort omtalt.

3.1 Brødrene Rosenblom

Ved folketellingen 3. desember 1900 bodde brødrene Aron og Major Rosenblom som enslige, losjerende i et losjihus i Tamburgangen 54 ved Strømsø torg. Brødrene var født henholdsvis 1884 og 1887. Til folketellerne oppga brødrene at de var ‘ullvarehandlere’.

Om disse to skriver Oskar Mendelsohn at de var sønnene til Philip Rosenblom, en svensk statsborger født 1848 i Russland, ullhandler og høker av profesjon, bosatt med kone og sine i alt seks barn (alle født i Sverige) i Tønsberg ved folketellingen der i 1890.¹

Vi stusser vel kanskje over at to henholdsvis 16 og 13 år gamle brødre bor hjemmefra som ullvarehandlere. De var sikkert sendt til Drammen av sin far. Og vi tar vel ikke mye feil om vi antar at disse to for en tid hadde til hensikt å benytte byen som base for omførselshandel med farens ullvarer.

På dette tidspunktet var det oppstått gnisninger mellom de mobile og immobile manufakturhandlere i Drammen. Kanskje også disse to var i stifternes tanker da Drammens Manufakturkjøpmenns Forening etter stiftelsen 8. mars 1909 allerede 19. april avholdt medlemsmøte der en av sakene var den ulovlige omførselshandelen. I et skriv foreningen alt hadde sendt het det «at vor forening ved enhver anledning vil staa til politiets assistanse med sakkyndige fagfolk, naar det er spørgsmaal om, hvorvidt en omførselshandler fører ulovlige varer». I et annet skriv ble det henstilt «til det ærede politikammer at der pålegges samtlige patruljerende konstabler at opbringe til politikammeret samtlige omførselshandlere de paatreffer, gaaende med manufakturvarer, for at vedkommende skal godtgjøre sin ret til omførselshandel. Foreningen formener, at der drives en udstrakt ulovlig omførselshandel med manufaktur i byen, og at neppe nogen af dem der gaar omkring med manufakturvarer, opfylder lovens fordring».² En skal være klar over at jødene bare utgjorde et mindretall av omførselshandlerne.

Det er ikke kjent noe mer om brødrene og resten av familien enn at de forsvinner ut av alle norske kilder. Familien har antakelig vendt tilbake til Sverige.

3.2 Familien Aron Michael Selikowitz

Aron Michael Selikowitz, f. i Latskova 1881, kom til Norge visstnok først omkring århundreskiftet, og slo seg ned i Drammen. Han ble gift her i 1900 med Sarah Kraemer, f. 1881 (i Kursan), som også var kommet med sine foreldre og søsken til Norge ved århundreskiftet. Et par år bodde ekteparet i USA, der en sønn ble født 1905. Aron Michael Selikowitz døde i 1920, hustruen og de to døtre ble deportert. Familien antok navnet Krømer.³

Noen steder er Arons mellomnavn skrevet Michal. Han var født 20.3.1881. Både han og Sarah, f. 20.4.1880, utvandret fra Latskova – nå Leckava – i Litauen. Michael hadde seks søsken som også utvandret; det samme hadde Sarah. Fire av Sarahs søsken utvandret direkte til USA der de slo seg ned i Shenandoah, Pennsylvania. Hennes foreldre, Moses og Pauline Kraemer, samt to søstre kom til Drammen i 1900, der Sarah fødte to barn: Hannah (16.7.1901) og Frida (8.4.1903). Høsten 1904 reiste alle til Shenandoah der de ble boende hos Sarahs ett år yngre bror Louis. Philip ble født der 10.3.1905. Mens resten av familien ble værende i USA, dro Aron og Sarah med sine tre barn tilbake til Drammen der sønnen Heyman ble født 10.7.1910. Ved folketellingen 1910 bodde familien i Bragernes torg 8. Aron døde i spanskesyken 7.1.1920. Han ble gravlagt 9.1. fra Det Mosaiske Trossamfunns gravlund.⁴

Noen i familien, søsknene Frida, Philip og Heyman, skiftet etternavn til Krømer, uten noen kjent begrunnelse. Navnet er formet trolig på grunnlag av morens pikenavn Kraemer. En skrivemåte Kramer er også kjent i familien. Sarah og datteren Hannah brukte Selikowitz.

Familien A. M. Selikowitz’ forretningsdrift

Aron Michael Selikowitz og frue må ha hatt en ganske omfattende og travel virksomhet i Drammen i århundrets første ti-år ut fra hva byens adressebøker og byens firma- og handelsregister har å fortelle. Ekteparet (m/barn) har i kortere og lengre tid vært innom mange ulike adresser. Det er ikke uten videre mulig å si om noen adresser bare har vært boadresser mens andre bare har vært forretningsadresser. Det er vel rimelig å tro at mange adresser har vært begge deler.

Første gang vi er sikre på at det er Aron Michael Selikowitz som dukker fram i firmaregisteret, er når han 16. november 1906 får et firma registrert for å drive handel. Da er bopel oppgitt å være Jacob Borchs gate 10.⁵ Det oppgis ikke hva forretningen skal handle med eller hvor den befinner seg.

I Drammens Adressebok 1916-17 er handelsmann Michael Selikowitz oppgitt å ha adresse Tollbodgaten 9. I samme bok finner vi kanskje mer interessante opplysninger i avsnittet om Leketøiforretninger at A. M. Selikowitz drev en ‘pariserbasar’ i Engene 7, og at S. Selikowitz drev samme type forretning i Tollbodgaten 13. (Engene 7 var fremover eid av familien Selikowitz/Krømer. Den solgte huset for å gi plass for Arne Skarras «Skarra-bygg». (Revet mars/april 2016.))

Aron Selikowitz har noe seinere anmeldt enda en forretning. En innførsel i registeret 8. august 1918 viser at han 31. juli 1918 anmeldte det uansvarlige selskap A/S Enggatens Manufakturforretning med aksjekapital kr. 3000,- fordelt på seks på navn lydende aksjer. Selskapets styre var Aron Michael Selikowitz, nå med bopel i Engene 7.⁶ Det kan tyde på at pariserbasaren var oppgitt, og at manufaktur hadde overtatt som sortiment på den adressen, men det antas at forretningen av 16. november 1906 ble drevet parallelt siden den ikke var meldt opphørt.

Som nevnt døde Aron Michael Selikowitz tidlig i januar 1920. Hvordan det gikk med forretningene da, blir mest spekulasjon på et tynt kildemessig grunnlag. Drammens Adressebok 1925 (gjelder for året 1924) oppgir at kona Sarah, og barna Philip, Frida og Hannah bodde på adressen Engene 7. Sarah er oppgitt å være ‘handlende’, Hannah å være ‘ekspeditrise’. Frida er ‘frøken’, og Philip ‘volontør’. Det ser ut som om mor og datter fortsatte forretningen.

Det som skjedde videre, er litt gåtefullt. Datteren Hannah anmeldte 25. april 1925 at hun under firmaet H. Selikowitz aktet å drive handel i Drammen, men som enkeltmannsforetak. Boligen var Engene 7.⁷ Farens forretning var aksjeselskap med ham som styre. Fortsatte denne nå som sovende?

I Drammen og omegns firma og adressebok 1930 er Philip butikksjef i Engene 7. Firmanavnet er derimot ikke å finne i boka.

Hva bakgrunnen er, vet vi ikke, men i en innførsel 7. august 1935 anmeldte Sarah Selikowitz opphør av firmaet A. M. Selikowitz. Det gjaldt firmaet av 16. november 1906.⁸ I en innførsel 20. mai 1936 leverte sønnen en utmelding av registeret «det av min far A. M. Selikowitz den 8.8.1918 anmeldte firma A/S Enggatens Manufakturforretning. Philip Krømer (sign.)».⁹ Til slutt var det datteren Hannahs tur. Den 28. mars 1938 anmeldte hun opphør av sitt eget firma H. Selikowitz.¹⁰

Den komplette oversikt over denne Selikowitz-grenens forretningsvirksomhet i Drammen oppnås vel aldri, men dette hører i hvert fall med: Allerede 14. februar 1911 anmeldte fru Sarah selv et handelsfirma i Drammen. Da var bopel Bragernes torg 8.¹¹ Den 25. mars 1938 ba Sarah om at dette firmaet skulle strykes.¹² Det falt i tid sammen med datterens melding, noe som vi tolker som at familien var på vei bort fra Drammen.

Virksomheten firmaregisteret tilkjennegir for mellomkrigsårene, er det ikke godt å få ytterligere opplysninger om gjennom avisannonser.

Okkupasjonen

Sarah og hennes to døtre Hannah og Frida ble deportert og drept i Auschwitz. De var ved arrestasjonen 26. november 1942 bosatt i Oslo. Philip ble arrestert 27. oktober 1942 og plassert på Bredtveit samme dag; dagen etter sendt til Berg interneringsleir hvorfra han ble løslatt 13. mars 1943. Han ble ikke deportert fordi han siden 5. september 1939 var gift med drammenskvinnen Ragna (Ranja) Jahnsen (f. 10.3.1905). Heyman var gift 5.9.1936 med Susanne Elisabeth Dybwad (f. 10.9.1906) som hadde tre jødiske besteforeldre og som dermed sto i fare for å bli arrestert. Begge rømte derfor til Sverige etter at Heyman var forsøkt arrestert 27. oktober 1942. Der ble Susanne registrert 5. november 1942, Heyman 30. november 1942.¹³

Philip Krømer ble i 1946 ansatt som sjef for Harald Lyche & Co’s Musikkforlag, Drammen/Oslo.¹⁴ På det tidspunkt hadde han allerede (1945) fått utgitt på samme forlag sangboka «Syng med oss! Allsangboka for barna» sammen med Ruth Sommerfeldt Jacobsen. Det var ei bok som ble en fulltreffer.

Heyman døde 5.1.1980. Philip døde 11.12.1998.¹⁵

3.3 Familien Leopold Selikowitz

«I 1895 hadde også Leopold Selikowitz slått seg ned i hovedstaden. Han var født 15. mai 1866 (også 1861 og 1864 er innført) og hustruen, Johanne f. Goldblatt, 1868, (1867), begge i Latskova. Deres datter Frida, g. m. Bernhard Levinson (f. 1889, deportert, se kap. XIII under Smerl Levinson), ble født i Christiania i 1895. En tid bodde familien i Drammen, der sønnen Philip ble født 1897 (død 1940) og datteren Rakel 1899, g. m. Nathan Fein (f. 1889, deportert). Familien flyttet senere tilbake til Christiania. Leopold Selikowitz døde i 1934, og hustruen i 1931.»¹⁶ Nøyaktig datoer for Philip er f. 1.10.1887, d. 2.8.1940. Dødsdato for Leopold var 15.3.34.¹⁷

Familien L. Selikowitz’ forretningsdrift

Familien Leopold Selikowitz finner vi ikke i folketellingene i 1900 eller 1910, og vi kan ikke med disse som kilde bekrefte familiens tilknytning til Drammen. Men firmaregisteret kommer til unnsetning. Den 21. oktober 1897 registrerte Leopold Selikowitz en forretning i Drammen. Han var da bosatt i gård nr. 8, Strømsø.¹⁸ På samme sted i registreringsprotokollen er det føyd til seinere: «Ifølge opplysninger av 23.4.1935 fra Drammen politikammer er firmaet opphørt for flere år siden. Både innehaver og hans hustru er døde i Oslo. Slettet i h.t. lov 11.11.1943.»

I løpet av tiden fram til slettelsen i registeret gjorde forretningen ikke mye av seg. I Drammens Tidende allerede 25. mars 1902 finner vi en annonse for L. Selikowitz’ konkursbo bestående av dresser, dresstøy, stivetøy, sløyfer, trikotasje samt mer. Da var forretningen i Paygården ved Jernbanetorvet, Strømsø. Det kan selvsagt ha vært en «taktisk konkurs».

For det ser det ut som om ektefellen overtok virksomheten idet Johanne Selikowitz 21. mars 1902 anmeldte en handelsforretning i Drammen. Hennes bopel var Grønland 15. Firmaets prokura var meddelt frk. Audine Tandberg. Også her er det seinere føyd til opplysninger fra Drammen politikammer av 11. mai 1935 om at firmaet var opphørt og innehaveren død på det tidspunkt. Forretningen ble «Slettet i.h.t. lov 11.11.43».¹⁹

Okkupasjonen

Frida Levinson (f. 22.9.1895) unngikk arrestasjon, rømte til Sverige og ble registrert der 4. november 1942.²⁰

Bernhard (f. 25.1.1889) ble arrestert allerede 2. september 1942, overført Auschwitz 20. november 1942 og døde i januar 1943. Nathan Fein (f. 14.4.1887) ble også arrestert 2. september 1942 og overført Auschwitz 20. november 1942. Han døde 15.3.1945.²¹

3.4 Jacob Wulff Selikowitz

«Ytterligere en person med samme etternavn finnes i registeret for D.I.M. [Den Israelske Menighet], nemlig I. W. Selikowitz, f. 1877 i Friedrichstadt, Kurland, ved innmeldelsen i 1900 bosatt i Drammen. Han var visstnok bror av A. M. Selikowitz og flyttet seinere til Amerika.»²² Folketellingen i 1900 oppgir at han er født 1876 i Jødeland (!), og bodde i Amtmand Bloms gate.

Jacob W. Selikowitz kan ha hatt bolig på Bragernes. I Drammens Adressebok 1903 finnes en ‘Selikovitz, handelsmand’ med adresse Hofgaardsgade. Det samme for Drammens Adressebok 1904-05. Vi kan bare gjette på om dette er J. W. Selikowitz. I de nevnte to adressebøker finnes også en Moses Kramer, på samme adresse i Hofgaardsgate som Jacob W. Selikowitz. For Moses Kramer peker etternavnet mot Aron Michael Selikowitz’ familie.

J. W. Selikowitz’ forretningsdrift

Jacob Wulff Selikowitz fikk 20. oktober 1899 registrert en handelsbedrift i firma- og handelsregisteret i Drammen. Han oppga bopel i gård nr. 142, Strømsø.²³ Dagen etter annonserte han i Drammens Blad at «Jeg tillader mig at henlede det ærede Publikums Opmærksomhed paa at der Lørdag den 21de ds. aabnes en Klædesforretning i Skrædder Johansens forr. Gaard, Strømsø Storgade». Han gjennomgikk vareutvalget i detalj og «lover alle en reel Behandling». Med høyaktelse undertegnet han J. V. Selikovitz – med enkelt-v.

I Drammens Tidende 3. mars 1900 averterte han «Resten af Vinterdresser» til «Spotpris» m.m. Da er besøksadressen fortsatt Strømsø, men «vis á vis Lystrups Gaard» i Fremgaden. Og navnet var fortsatt stavet med enkelt-v. Søndag 9. september 1900 annonserte han at han var på flyttefot fra Strømsø og realiserte derfor en hel mengde varer. «Benyt Anledningen.»

Seinest torsdag 13. juni 1901 var han installert i Torvhallen på Bragernes. Da averterte han i Drammens Tidende denne nye adressen. Da han i samme avis averterte 25. oktober s.å., var han fortsatt på Bragernes torg, men nå med dobbelt-w.

Konkurransen i Drammen var hard; den ble kanskje for hard. Annonseringen opphørte, og i firmaregisteret ble det innført følgende: «Slettet 10.8.1904. Ifølge opplysninger av 21.3.1939 fra Drammen politikammer er firmaet opphørt for 39-40 år siden og innehaveren er reist til Amerika og død der.» Dessuten: «Slettet i henhold til lov 11.11.1943.»²⁴

3.5 Noen flere som dro

Drammen øvde ikke noen stor tiltrekning på jødiske innvandrere. Byen var liten, og miljøet snevert. Det var først og fremst i hovedstaden det oppsto et jødisk miljø, et miljø som tidlig i 1890-årene klarte å få etablert en synagoge. I tillegg til Kristiania var det bare Trondheim som fikk en jødisk bosetting av større omfang. Men vi vet litt om en håndfull jøder til som en tid var bosatt i Drammen eller i nær omegn.

Louis Müller: «Fra annen halvdel av 80-årene kjenner vi navnene på noen som var født i Tyskland. En av dem var Louis (Liebermann) Müller. Han var født 1.10.1855 i Danzig og drev agenturfirma i Christiania. Det er opplyst at han bodde der alt i 1886. Han bodde seinere i Drammen og døde i Christiania i 1921. Hans hustru og barn tilhørte statskirken.»²⁵ Familiens tilknytning til Drammen er vanskelig å bekrefte. Den finnes ikke i folketellingene i Drammen.

Gerson Karpols familie: «I D.I.M.’s protokoll står oppført handlende Gerson Karpol. Han var født i Litauen (Plomjan, Ploians). Som fødselsår finner en oppgitt både 1860, 1862, 1864 og 1865. Hustruen, Jette f. Wald, var fra Klikol, også i Litauen; hennes fødselsår varierer også; det er 1868, 1872 eller 1873. Ekteparets eldste datter, Klara Elke, ble født i Christiania 1899. Familien flyttet til Drammen og bodde på forskjellige steder inntil den slo seg ned på Harpefoss der faren og sønnen drev gårdsbruk».²⁶

Mendelsohn peker i avsnittet ovenfor på at det er oppgitt ulike fødselsår for ekteparet Karpol. Det er et kjent fenomen i kildematerialet om jøder, at fødselsdatoer og –år varierer.

Familien Karpol har i Spørreskjema for jøder i Norge oppgitt disse fødselsdatoer: Gerson 2.4.1862, Jette 2.3.1868. Barna har oppgitt slik: Klara født 25.8.1899, Samuel 7.2.01, Esther 25.12.1903.²⁷

Gerson Karpol registrerte en forretning i Drammen 28. juli 1899. Bopel var da gård nr. 62, «Mellem-Bragernæs’. Seinere er det tilføyd: «Ifølge opplysninger fra Drammen politikammer 13.4.1938 er firmaet ukjent.» «Slettet i.h.t. lov 11.11.1943.»²⁸ Siden datteren Esther ble født i Krødsherad i slutten av 1903, er det grunn til å tro at familien var fraflyttet Drammen innen det. – Mer om Gerson Karpol, se under Mendel Davidor Becker.

Okkupasjonen

Familien fikk en tragisk skjebne. Gerson og Jette var henholdsvis 80 og 74 år ved arrestasjonstidspunktet i oktober/november i 1942. Ekteparet er derfor trolig to av de tre Mendelsohn forteller om i bd. II s. 119. «Ved arrestasjonen av tre eldre mennesker i Gudbrandsdalen, som hadde unngått arrestasjon 25. november, fremholdt legen i januar at de var så skrøpelige at måtte transporteres til Oslo i sykekurv. To av dem havnet på sykehus i Oslo og ble ansett for å være for svake til å kunne sendes ut av landet.»

De ble arrestert 25. januar 1943. De satt begge fanget på Bredtveit til de ble løslatt 27. februar s. å. Sønnen ble arrestert 26. oktober. Døtrene ble arrestert 26. november 1942. Alle ble tre ble sendt samme dag med «Donau» og omkom i Auschwitz.²⁹ Foreldrene døde i 1947.³⁰

Leiser Karpol: En nevø av Gerson Karpol, Leiser Karpol, f. 1888, kom også til Norge. Han døde i Lier i september 1944 og ble gravlagte på en kirkegård der. Det var slik at under krigen ble flere mosaisk troende begravd på kristne kirkegårder. Høsten 1946 ble de jordiske levninger av Leiser Karpol overført til Oslo der han i 1947 ble stedt til hvile på Helsfyr gravlund.³¹

Var Leiser Karpol bosatt i Lier i 1942, skulle han strengt tatt ha besvart Spørreskjema for jøder i Norge. Det finnes ikke i mappa til Drammen politidistrikt.

Philip Gosias: I Spørreskjema for jøder i Norge svarte Philip Gosias at han var født 30.3.1883 i Riga. Han tilhørte det jødiske religionssamfunn. Han ble separert 10.2.1921, på utfyllingstidspunktet var han skilt. Barn ble ikke oppgitt. Han kom til Norge i 1905 med nasjonaliteten «Jøde». Om statsborgerskapet svarte han «Statsløs».³²

Om den kvinne Gosias ble skilt fra, Marie Siew, skriver Mendelsohn at hun i 1901 ble gift med tysk (seinere svensk) statsborger Isidor Berger, f. i Posen 1859, som hadde oppholdt seg i Sverige i 90-årene. To barn ble født i Gøteborg. Etter Bergers død i 1905 vendte hustruen tilbake til Norge med barna. Et seinere ekteskap med Philip Gosias i Drammen ble oppløst. Marie Berger ble deportert.³³

Vår kunnskap om Philip Gosias’ tid i Drammen skriver seg fra firmaregisteret der han 16. november 1928 fikk registrert et firma med formål handel og fabrikasjon (lampeskjermfabrikasjon) under navn «Lampeskjermhuset Gerson. Innehaver Philip Gosias». Allerede 6. januar 1931 ble det innført følgende anmeldelse: «Det bes godhetsfullt å stryke på grunn av opphør firmaet Lampeskjermhuset Gerson (innehaver Philip Gosias), Drammen, Enggaten 6.»³⁴ Kort etter kan han ha skiftet adresse, for snart er adressen Engene 4.³⁵

Selv om Lampeskjermhuset gikk inn, har Gosias fortsatt et virke her i byen. Midt på 30-tallet ser vi at han drev et lite firma i «pakninger, filt, ull, hår og korkplater» i Thornegaten 11.³⁶ Det kan ikke ha vært lett for Gosias å klare seg. Han var åpenbart tvunget til å prøve mye, for i Spørreskjema for jøder i Norge svarte han om Erhvervsyrke: «Knappemontering (Verksted) Hatteompressing. Modevarer.»

Okkupasjonen

Philip Gosias ble arrestert første gang 23. juni 1941, men sluppet ut igjen 14. juli s. å., ble på nytt arrestert 26. oktober og deportert med «Gotenland» 24. februar 1943 hvor han døde i Auschwitz 3. mars.³⁷

Mendel Davidor Beckers familie: «Mendel Davidor Becker var født i Latskova 1862 (ved innmeldingen i D.I.M. år 1900 er 1866 oppgitt, i statsborgersøknaden 1862 og 1865, med Schawli som fødested). Hans hustru, Mina f. Hirschhorn, var født i Kurland i mai 1869. De ble i 1900 innført i D.I.M. med følgende barn: Johanna, f. 1890, Hirsch Leib (senere kalt Herman) 1892, Rakel 1895 og David 1898, samtlige født i Litauen, de to sistnevnte i Latskova. For den sistes vedkommende er fødestedet ikke korrekt; det oppgis senere at han er født i Drammen i juni 1898. Etter det en nevø opplyser, skal familien ha kommet hit dette år. Opplysningen i statsborgersøknaden om at familien kom i 1899, kan således heller ikke være korrekt. Datteren Frida ble også født i Drammen (1900). Omkring 1905 flyttet familien til hovedstaden.»³⁸

Om familiens fødselsdatoer hersker det liten enighet i kildene. Folketellingen i 1910 oppgir at Mendel Becker er «Handelsmann manufaktur», men gir ellers nokså forvirrende opplysninger om Mendels og Minas fødselsdatoer. Imidlertid er følgende opplysninger gitt om åtte barn: Anna [Johanna], f. 15.10.1889 i Russland (er «Falsejomfru»); Hermann [Hirsch Leib], f. 24.4.1891 i Russland (er «Handelsmand manufaktur»); Rakel, f. 14.4.1895 i Russland; David, f. 11.1.1898 i Russland [Drammen]; Frida, f. 7.6.1900 i Drammen; Sara f. 10.12.1903 i Drammen; Louis, f. 6.1.1906 i Kristiania; Wulff, f. 20.8.1908 i Kristiania. Datoer de enkelte har oppgitt i Spørreskjema for jøder i Norge, er satt inn i rammen Okkupasjonen nedenfor.

I folketellingen 1900 er «M. Becher» bosatt i Tordenskjoldsgade 198. I Drammens Adressebok 1904-05 er Mendel oppført med adresse Tollbugaten 50 der han også driver en kolonialhandel. Han forsvinner deretter ut av adressebøkene for Drammen/Buskerud.

Folketelling 1900 for 0621 Sigdal herred oppgir at Mendel Becker bodde i Ørgenvigeiet, under g.nr. 214, og oppgis å være ‘handelsmann’. På dette bosted er det notert fem tilstedeværende («Korpel Gersaw Korpel, Mendel Beker, Nils Tandberg, Guttman Nachmansen og Hyrskrim^!!»), men bare to var hjemmehørende der (nr. 1 og 3). «Mendel Beker» må ha vært «vår» Mendel, ute på omførselshandel og befant seg innlosjert på Ørgenvigeiet på det tidspunkt tellingen fant sted. En notering ‘mt’ (midlertidig tilstede) for bostatus på Mendel gir støtte til denne antakelsen.

Andreas Mørch forteller: «Mens riksveien her på østsida av Krøderen var under bygging, var det et par jøder som handlet i ei stue under Gigernes. De er med i folketellingen i 1900: Landhandler Korpel Gerson f 1870 i Russland, og Mendel Becker f 1865, også i Russland, begge hørte til det israelittiske trossamfunn, de hadde som handelsbetjent Nils Tandberg f i Drammen 1881.»³⁹ Ørgenvigeiet er følgelig ikke helt korrekt oppgitt oppholdssted.

Okkupasjonen⁴⁰

Mendel Davidor Beckers familie ble hardt rammet av jødeforfølgelsen i 1942. Han selv (f. 15.10.1862) og ektefellen Mina (f. 25.5.1869) ble arrestert så tidlig som 23. februar 1942 og satt fanget på Bredtveit til 23. februar 1943. De ble deportert med «Gotenland» dagen etter.

Også den ugifte datteren Frida, som oppga i Spørreskjema for jøder i Norge at hun var kontordame (i Oslo) født 24.6.1900 i Drammen, ble arrestert. Sønnen David oppga i Spørreskjema for jøder i Norge at han var kjøpmann (i Skien) født 24.6.1898, også han i Drammen – og at han hadde «Bodd i Norge bestandig». Imidlertid oppga han å tilhøre det mosaiske trossamfunn. Til det hørte også hans kone Signe Paula Saposnikoff, som han oppga å være født 26.2.02 i Sverige. Som jøde fylte også hun ut Spørreskjema for jøder i Norge, men ble ikke deportert fordi hun klarte å rømme til Sverige.⁴¹

Mens foreldrene satt fanget på Bredtveit, ble sønnen arrestert 2. juni 1942 i tilknytning til en unntakstilstand i Skien.⁴² Datteren ble arrestert 26. november. Samme dag ble begge sendt til Stettin med båttransport; David med «Monte Rosa», Frida med «Donau». Dagen de kom til Auschwitz, ble de gasset i hjel.

Da foreldre ankom Auschwitz 3. mars 1943, møtte de samme skjebne.

Av barn som ikke var født i Drammen, ble sønnene Louis (f. 6.1.1906, bosatt i Skien) og Wulff (bosatt i Oslo) deportert og drept. Sønnen Herman ble arrestert 26. oktober 1942. Han kom til Bredtveit 26. november hvorfra han ble løslatt 2. mars 1943.⁴³ Han rømte umiddelbart til Sverige.⁴⁴

Døtrene Anna, Rakel og Sara har denne forfatter ikke klart å finne i kildene. De er ikke deportert, men hvis de har giftet seg til et annen etternavn og flyktet til Sverige, er de tungt søkbare.

4 Familier som ble værende

Med familier som ble værende menes de familier som bosatte seg i Drammen omkring forrige hundreårsskifte, og som var bosatt her ved okkupasjonenes start 9. april 1940.

4.1 Familien Israel Lapidus

Av de tidligst komne av familier som ble værende, var ekteparet Israel og Ida Lapidus. Om dem skriver Oskar Mendelsohn: «Enn videre bodde Chaim Lapidus, f. i Neustadt 1867, i Bergen i 90-årene, der han drev urforretning. … Broren Israel Lapidus, f. Neustadt 22. feb. 1869, skal ha truffet sin tilkommende hustru i Bergen, Ida Simkowsky (f. i Gøteborg 1866), som var på besøk hos sin søster, fru Hirsch. Han var kommet til Norge i 1890 og slo seg ned som urmaker i Drammen. Han døde der i 1905, hustruen i 1946. Deres eldste sønn, Leif, f. 1900, journalist og skribent, døde i Drammen i 1950… (de hører alle til den kjente Lapidus-slekt i Vest-Sverige).»¹

I folketellingen 1900 er det oppgitt at Israel var ‘urhandler’. Fødestedet er der oppgitt til Ryss, Polen. Da bodde foreldre og én sønn i en kvistleilighet i Hauges gate 37d.

Ifølge folketellingen 1910 er ektefelle Ida født 20.11.1868 i Göteborg. Deres to sønner er Leif f. 27.1.1900 i Drammen og John f. 2.6.1905 samme sted. Da bodde mor og to sønner i Hauges gate 2 (gård nr. 75, «Mellem-Bragernæs»), med to andre familier, i alt 15 personer.

Firmaregisteret viser at Israel virket som urhandler fra november 1898. Yrkestittelen er altså to steder urhandler, ikke urmaker. Da Israel døde i 1905, drev hans kone forretningen videre under det gamle navnet fra 28. november s.å. Den 21. april 1938 meldte hun at forretningen I. Lapidus opphørte.² Hun har da siden folketellingen i 1910 hatt yrkesbetegnelsen ‘sigarhandlerske’. Det tyder vel på at sortimentet hadde endret seg med årene. Det er ikke så rart. Handel med ur/klokker krevde nok en kompetanse som fru Ida neppe har hatt, men det blir en gjetning.

Hvor forretningslokalet til enhver tid har vært, kjenner vi ikke helt sikkert, men i en annonse for forretningen i Drammens Blad 11. februar 1899 heter det at den ligger «Ved siden af Brandvagten». Det betyr Hauges gate 2. Allerede 13. september 1902 sto det en annonse i Drammens Tidende at forretningen nå lå «Skraa overfor Raadhuset». Det må bety Bragernes torg 8 vendt ut mot Engene. Et gammelt foto av forretningen viser en fasade med ett større vindu på hver sin side av en dør. Bygningsmaterialet synes å være mur. Forretningslokalet likner dermed på det samme lokalet søstrene Simann seinere hadde i Bragernes torg 8. Det kan være det samme. Noe som styrker denne antakelsen, er en opplysning i Drammens Adressebok 1916-1917 hvor det om Ida Lapidus’ forretning er oppgitt at den har adresse Torvet 8, og det er tilføyd «til Engene».

Det er en gang mellom 1915 og 1924 at endring av boadresse har funnet sted. I denne perioden skiftet mor og to sønner bosted fra Hauges gate 2 til Bragernes torg 8, og Ida yrkesbetegnes i Drammens Adressebok 1925 som ‘handlende’. Under avsnittet Tobaks- og cigarforretning finnes forretningen ‘Lapidus, Torvet 8’. Bragernes torg 8 er en stor murgård i 3 etasjer.

Leif ser ut til å ha deltatt i morens forretningsvirksomhet, for i sist nevnte adressebok er også han betegnet som ‘handlende’. Han skiftet imidlertid hovedvirksomhet. I Drammen og omegns Firma-og adressebok 1930 er han oppført som journalist. Det var idretten som lå hans hjerte nærmest, og hans virke som journalist var innenfor sportsjournalistikken. Ved siden av sitt avisarbeid skrev han fire bøker; for oss er boken om vennen Thorleif Haug den som er mest aktuell i dag. (Se kapitlet Jødehat?)

Leif Lapidus’ bøker

Av berømte menns saga. Journalistiske skildringer. Harald Lyche & Co’s Forlag, Drammen

1944. Opplag 5000. (2. opplag sendt ut av forf. på eget forlag.³)

Våre Egeberg-vinnere. Femten allsidige idrettsmenn. Høvik bokhandel (A. J. Vig) 1946.

Skikongen Thorleif Haug. Sportsforlaget. Oslo 1947.

Folkehelter. Alle hjems forlag. 1948.

Israel og Ida Lapidus’ eneste gjenlevende barnebarn ga i desember 2015 følgende biografiske tilleggsopplysninger: Israel og Ida giftet seg 15. januar 1899, men hvor dette fant sted, var ikke lenger kjent. Ida ble bisatt fra Drammen Krematorium 23. august 1946. Leif døde ugift og barnløs. Farmoren og onkelen hadde gravsted sammen på Bragernes kirkegård. Dette ble seinere slettet.

«Min far var John Lapidus. Han ble gift med Gunvor Tjømøe (f. 23.6.1908, død 2.6.1999), min mor. Far var ansatt på Drammen Kemnerkontor og døde 22.5.1989. Både far og mor er gravlagt på Bragernes kirkegård.»⁴

Ifølge adresseboken for 1930 (nevnt ovenfor) bodde John sammen med sin mor og bror i ‘Torvet 8’. Midt på 30-tallet bodde familien John Lapidus i Erik Børresens gate 25.⁵

«Det er ikke mye jeg kan fortelle fra barndomshjemmet mitt når det gjelder hendelser under krigen, men jeg husker vi hadde to flotte russiske samovarer og noen gamle russiske lysestaker i messing. Av sikkerhetsgrunner gravde far dette ned i jorda utenfor ei hytte vi hadde på Rødtangen. Den ene samovaren har jeg selv nå, den andre har en sønn fått.» ⁶

4.2 Familien Gabriel Baitz

«Det er også opplyst at Gabriel Baitz kom til Norge i 1899. Han står oppført som murer i 1902 og oppgis å være født i 1875 (1874, på dødsattesten står 1877). Hustruen, Chaje Gite f. Bergkas, oppgis ved innmeldingen i D.I.M. å være født i 1882 (også 1881 er nevnt). Begge ektefeller er født i Latskova, Litauen. Ekteskapet ble senere oppløst, og hustruen emigrerte til Amerika, der hun døde. Baitz bodde i Drammen og døde der i 1953.»⁷ Disse opplysningene avviker i noen grad fra kilden nedenfor.

Gabriel Baitz ble født 27.9.1877 i Latskova (Leckava) i Litauen. Gabriel kom til Norge, mest sannsynlig i 1893, 16 år gammel, trolig via Sverige. Hans to søstre, Sara (f. 1885) og Rebecka (f. 1886) utvandret også, begge til Sverige, men seinere. De ble værende der.

Gabriel Baitz var først gift med mosaiske Chaie Gite Bergkas, men ekteskapet ble etter mosaisk lov oppløst, ifølge erklæring av 12.6.1905 fra rabbiner dr. Meyer Aschkanaze, Kristiania. Chaie utvandret deretter til USA hvor hun bodde resten av sitt liv. Lørdag 28. oktober 1908 ble Gabriel gift på nytt, denne gang borgerlig og med etnisk norske, sypike Sigrid Helgesen, f. 31.12.1884, som tilhørte Den norske kirke. Deres første boligadresse var Peder Buchs gate 19. Datteren Gudrun ble født 6.3.1909. Hun ble gift med Thorleif Borgen, f. 17.10.07. Gudrun døde 18.5.1985, Thorleif 10.4.1966.⁸

«Mens jeg levde samtidig med dem, bodde mine besteforeldre på morssiden først nederst i Rebbansbakken i Drammen, i en liten, mørk leilighet bak forretningen til kolonialkjøpmann Johnsen som eide huset og bodde i 2. etasje over forretningen. Leiligheten til min bestefar og mormor besto av et ørlite kjøkken, en bitte liten stue; det var det hele. Som barn oppfattet jeg vel at dette var fattigslig.

Jeg likte meg hos mormor og bestefar, ble alltid godt mottatt. Bestefar drev en tobakksbutikk i Hauges gate 104 der han solgte blader, sjokolade og tobakk. Det var en mann-og-kone-butikk. Min mor, Gudrun, hjalp til i perioder som ung. Bak selve butikklokalet var det et lite oppholdsrom med en stol og et lite bord med symaskin, et avlukke til WC og et lite lager. Mor hadde ekspedert Trotsky som en kort periode var i landflyktighet i Drammen.

Om min bestefar kan jeg ellers si at han var det vi vel kan kalle et friluftsmenneske. Han likte seg svært godt både i marka og i fjellet. Familien har en rekke fotos der vi ser ham ute i frisk natur, omgitt av familie og venner.

Han døde 19.12.1953 og ble gravlagt på den jødiske kirkegården på Helsfyr. Bestemor Sigrid døde 12.10.1958.»⁹

I Baitz’ utfylte Spørreskjema for jøder i Norge finnes ytterligere opplysninger som han selv har gitt. Der oppga han at han kom til Norge i 1894. Boligadressen var Rebbansbakken 8. Om «Nuværende religionssamfund» oppgis ‘intet’, men om nasjonalitet skriver han ‘jøde’. Norsk statsborger var han fra 24.4.1924. Baitz oppga videre at han fra 1907 var medlem av Drammen Murarbeiderforening, og han betegnet seg ‘kjøpmann i frukt og tobakk’.¹⁰

Gabriel Baitz’ forretningsvirksomhet

Ovennevnte yrkestittel var i samsvar med hans opplysning på spørreskjemaet om at han drev firmaet «Gabriel Baitz Tobakk og Fruktforretning» i Haugesgate 104. «Firmaet opprettet 31.7.1924 (meldt til Handelsregisteret samme dag). Ingen ansatte, drevet av mann og hustru. …»

Firmaregisteret for Drammen bekrefter dette. Der er det skrevet inn følgende: «31.7.1924. Gabriel Baitz. Anmeldelse av 30.7. Herved anmeldes at undertegnede Gabriel Baitz, bopel Haugesgate 104, under firma Gabriel Baitz akter å drive handel i Drammen.»¹¹

Ifølge en innførsel i registeret 4. januar 1932 tok han opp Thorleif Borgen, Dietrichs gate 6, som fullt ansvarlig medlem av firmaet. Så gikk det to måneder, og det anmeldtes 3. mars «at Gabriel Baitz er uttrådt av firmaet Gabriel Baitz. Firmaet fortsetter uforandret med Thorleif Borgen som innehaver». Den 8. mars 1933 meldte Thorleif Borgen at firmaet Gabriel Baitz var oppløst.¹²

Her ligger det kanskje noe forretningsmessig taktikkeri i bunnen, for samme dag anmeldte den tidligere uttrådte Gabriel Baitz at han under firmanavnet Gabriel Baitz aktet å drive handel i Drammen, ¹³ noe han deretter gjorde fram til krigen – og gjennom den – med de krevende utfordringer situasjonen stilte ham overfor.

4.3 Familien Bernhard Miller

Bernhard Miller var født 30.8.1877 i Brody, Østerrike av østerriksk statsborger Rafael Mehler og hustru Chaje, gifte. Han var døpt og konfirmert i Østerrike.

Miller reiste fra Østerrike 1894 til England hvor han var bosatt til 1907. Samme år kom han til Drammen hvor han fikk arbeid hos W. C. Møller, der han i årevis var verksmester. Denne stillingen fikk han under englandsoppholdet. Det var derfor han kom til Drammen. På det tidspunktet var bostedsadressen Nedre Storgate 13.

Han ble gift 13.10.1911 med en etnisk norsk dame, Inga Kathinka Johansen og var siden 1919 norsk statsborger.

Ekteparet fikk tre barn: Eva f. 1.3.1912 i Drammen, gift med Ingvar Kristensen; Fanny Miller f. 22.1.1914 i Drammen, gift med Leroy Strand, USA; Chaje Charlotte Miller f. 1.3.1920 i Drammen, gift med Erik Stefan Olsen.¹⁴

Bernhard Miller trer ikke tydelig fram i kildene før aksjonen mot jødene ble iverksatt høsten 1942. Forskjellige adressebøker gir litt innsyn bostedsadresser og yrke i årene fram til 1940.

Drammens Adressebok 1916-1917 oppgir at han bodde i Marcus Thranes gate 16. Yrkestittel var ‘verksmester’. Drammens Adressebok 1925 oppgir at Inga og Bernhard Miller bodde i Nedre Storgate 7. I tilsvarende bok for 1930 er deres adresse Tomineborgveien 30. Buskerud fylkes adressebok 1936-37 oppgir Bernhard Millers adresse til Øvre Storgate 45. I tilsvarende bok for 1938-39 var adressen Brandtenborggaten 3.

4.4 Familien Simann

«Benjamin Simann og likeledes hans hustru, Sara f. Goldmann, var født i Kaunas (Kovno), henholdsvis i mai 1863 (1864) og 10. april 1864 (1866) * [* Familien benytter stavemåten Simann, men i ministerialprotokollen for D.M.T. i 1893 er navnet stavet Siman. Fødselsdataene for Benjamin og Sara Simann varierer sterkt i protokollene.] Det samme gjelder også deres eldste sønn, Isak (f. 1885), mens derimot datteren Rachel, f. 1887, har Karlstad som fødested. Det tredje barn i rekken var så sønnen Julius Wulf, som etter innmeldelsen i D.M.T. i 1893 skulle være født i 1891 (død ugift i 1925), men i begravelsesprotokollen står 1889 oppført som fødselsår. Datteren Amalie er født i 1895. Benjamin Simann satt to år i styret for D.M.T., men sto en tid også utenfor denne menighet. Benjamin Simann døde i 1921, hustruen i 1927. Sønnen Isak var også medlem av D.M.T., men hørte med til dem som brøt ut i 1917 og deltok i dannelsen av den nye israelittiske menighet. I denne spilte familien en stor rolle, og betenkte den også med legater. Isak Simann døde 25. okt. 1942; begravelsen fant sted midt under jødeforfølgelsene. Han hadde vært gift med Therese Mutulsky (1883-1933), hvis bror, Carl Hermann Mutulsky, (f. i Lund 1882, deportert) ble gift med Rachel Simann. Søstrene Rachel og Amalie Simann er bosatt i Drammen.»¹⁵ Rachel er i noen kilder benevnt som Rachel Simann Matulsky/Matolsky. Denne fremstillingen benytter Rachel Simann med unntak i sitater.

Ekteparet Benjamin Simann, f. 5.5.1863, d. 1921, og hans hustru, Sara f. Goldmann, f. 10.4.1865, d. 25.6.1927¹⁶, var begge født i Kaunas (Kovno) i Litauen. De fikk, som nevnt ovenfor, fire barn som på hver sin måte kom til å sette et visst preg på Drammens handelsliv i 1930- og de første 1940-årene: Isak Simann, f. 1.4.1885 i Kristiania, Rachel, f. 24.7.1887 i Karlstad, Julius Wulff f. 14.6.1891, Amalie f. 14.7.1895 i Kristiania.¹⁷ I Spørreskjema for jøder i Norge leser vi at Isaks sønn Robert var født 27.11.1915, Rachels datter Brita var født 1.1.1922.¹⁸

På Oslo gravferdsetats søkeside ser vi at Robert døde 2.1.1952. Hans mor Therese Simann f. Mutulsky er der oppgitt med fødselsdato 1.1.1885 og med dødsdato 30.11.1933.

Julius Wulff Simann døde 26. juli 1925. Rachel Simann døde 16. november 1969. Amalie Simann døde 14. januar 1984.¹⁹

Familien Simanns bostedsadresser

Kildene for opplysningene nedenfor er dels adressebøker for Drammen/Buskerud. Disse finnes ikke i komplett serie på Drammensbiblioteket; andre bibliotek/arkiv er ikke oppsøkt. Dels er også firmaregisteret benyttet i den grad det konkret oppgir boadresse. At firmaadresse også kan være boadresse, er mulig. Av disse samlede opplysninger om bosted får vi et blikk inn i det som litt respektløst kan kalles en urban vagabondering, hvis vi ser alle familiens medlemmer under ett. Oversikten utgir seg ikke for å være fullstendig, men den gir et inntrykk av familiens rastløshet.

Hva angår de anvendte adressebøkene, skal en være klar over at de hadde så lang produksjonstid at dataene gjelder for foregående år. Denne tidsforskyvningen er ikke justert inn i det som er oppgitt nedenfor.

Vi treffer tre av Simann-søsknene pluss deres foreldre i folketellingen i Norge 1910. (Julius Wulff er ikke registrert i tellingen.) Da bodde de fem i Osterhaugsgaten i Kristiania. Men vi legger merke til at Sara – nokså uvanlig – i samme folketelling er registrert med adresse også i Drammen: Bragernes torg 10. Hun hadde allerede 1908 registrert en forretning her i byen. Da var bopel Amtmann Bloms gate 1.²⁰ Første gang vi finner Sara i en adressebok, er hun ikke oppgitt med adresse, bare at hun er ‘handlende’.²¹

Første gang en Simann finnes oppgitt med den seinere så sentrale adressen Bragernes torg 8, er i en innførsel i firmaregisteret 5. november 1923.²² På dette tidspunkt bodde søsknene Isak, Rachel og Amalie Simann fortsatt i Kristiania. En kommunal folketelling i hovedstaden 1923 viser at Isak da bodde i Pilestredet 63, og Rachel og Amalie i Langes gate 9.

I 1925 er imidlertid både Sara, Wulff og Amalie oppført i adressebok med adresse Ø. Torggate 10.²³ På samme adresse bodde både Amalie og Rachel i 1926.²⁴ På samme adresse bodde Rachel i 1927²⁵ og Amalie alene i 1930.²⁶ At nevnte adresseboks data gjelder for 1929, bekreftes av en innførsel i firmaregisteret 24. mars 1930, som forteller at Amalie Simann nå har boadresse i Oslo.²⁷ I november 1931 er hun på nytt oppgitt med adresse i Drammen, denne gang Bragernes torg 8.²⁸ I november 1930 bodde Isak Simann på en Oslo-adresse,²⁹ mens han i november 1931 bodde i Bragernes torg 8. Vi finner Isak på den adressen også i 1936-37 og 1938-39.³⁰ På sistnevnte tidspunkt er også Robert Simann oppgitt å bo i Bragernes torg 8. I 1941 hadde Isak og Robert boadresse V. Nøste. ³¹

Kildene forteller altså at medlemmer av familien Simann i lengre tid bodde i Bragernes torg 8 fram til krigsutbruddet. Hva som har vært deres leilighet i dette bygget, gir kildene ikke opplysning om. Men i en periode har de bodd der parallelt med en annen jødisk familie: Lapidus-familien.

Familien Simanns forretningsvirksomhet

Isak Simanns forretningsvirksomhet påtreffes i kildene første gang da han var aktiv på Vestlandet, sannsynligvis med omførselshandel. Per Kristian Sebak (2008) skriver: «To år senere [i 1907] løste dessuten Isak Simann handelsbrev for å drive handel fra sitt nye bosted på Jamne i Bruvik. Han hadde kommet fra Kristiania.» En grunn kan være at en russisk jøde var kornkontrollør ved Vaksdal Mølle. De var nok kjente fra Kristiania.³² Simann var der bare kort tid.

På et tidspunkt vendte han tilbake til Østlandet hvor hans virksomhet ble nokså mangslungen og ikke uten fremgang. Legger vi de mange firmainnmeldinger i registeret ved siden av de stadig skiftende bostedsadresser for den samlede Simann-familien, styrker det oppfatningen om at et karaktertrekk ved familien var en søkende rastløshet. Særlig hva forretningsdriften angår, må denne hvileløshet tyde på at de hele tiden jaktet noe bedre, i hvert fall etter noe mer optimalt. Det faktum at Isak Simann før krigen hadde gått til innkjøp av en traverhest som han hadde stående på Ånerud gård i Blaker, får oss til å tro at det meste skulle utprøves. Vi vet også at han, i det minste i navnet, også eide en manufakturforretning i Oslo.³³

Innførslene i firma- og handelsregisteret kan ikke gi oss sikker beskjed om alle registreringer resulterte i at forretningene faktisk ble åpnet. Heller ikke gir det fyllestgjørende opplysning om lokaliseringen av disse registrerte forretningene. Adressen er sjelden oppgitt. Har vi avisannonser å støtte oss til, er vi litt bedre hjulpet.

Den første registreringen gjelder en forretning mor til de fire søsken meldte. Det var 6. november 1908. Sara Simann skal drive handel i Drammen.³⁴ Denne forretningen treffer vi i to annonser i Drammens Tidende i 1909 og én i 1910.³⁵ Da drev hun i 2. etasje i Bragernes torg 10. I slutten av september 1912 meldte hun denne forretningen opphørt.³⁶

Det skal sies om Simanns at de fulgte godt med på typisk norske (kristne) høytider og andre dager som stakk seg ut på kalenderen gjennom året. Da annonserte begge forretninger fordelaktige tilbud. En gjennomgang av for eksempel året 1939 viser at de i tillegg til vareopptellingssalg i februar, også hadde ekstra gode priser foran påske, foran flyttedagen 14. april, foran 1. mai, foran 17. mai og foran pinse.

A/S Enggatens Kledesmagasin

Opphøret kan ha sammenheng med neste punkt, for dette faller i tid nesten sammen med at sønnen Julius Wulff Simann meldte en forretning 27. mars 1913: A/S Enggatens Klædesmagasin. Selskapets aksjekapital var kr. 7000 fullt innbetalt. Der var 7 aksjer, lydende på navn pålydende kr.1000. Til disponent var valgt nevnte Simann, og det var vedtatt at han alene kunne forplikte selskapet, som hadde det fulle navn A/S Enggatens Sko- og Klædesmagasin I. W. Simann.³⁷ Vi vet ikke annet om beliggenheten enn at forretningen allerede da hadde adressen Engene 1. I hvert fall hadde den det i mai 1920.³⁸ Denne forretningen fikk lang levetid idet den 29 år seinere kom under Likvidasjonsstyrets behandling fra 1942 av. Imidlertid døde Julius W. Simann i 1925, og en endring måtte gjøres.

Vi ser i en anmeldelse av 7. juni 1926 at den dagen ble «fru Rachel Simann Matulsky, Øvre Torggate 10, Drammen» valgt til nytt styre i selskapet. Selskapets prokura var meddelt frk. Amalie Simann.³⁹ Ny endring kom med anmeldelse av 29. januar 1930, som meldte at Amalie Simann, Langes gt. Oslo, i ekstraordinær generalforsamling to dager tidligere var valgt til styre i stedet for søsteren Rachel, som nå trådte ut av styret.⁴⁰

Den 16. november 1931 er det registrert at A/S Enggatens Sko- og Klædesmagasin i ekstraordinær generalforsamling 9. oktober 1931 vedtok at selskapet heretter skulle hete A/S Enggatens Klædesmagasin. Samtidig ble Isak Simann valgt til styre og disponent i stedet for Amalie Simann. Vedtektene var de samme som før, og aksjekapitalen var fortsatt kr. 7000,-, fordelt på sju på navn.⁴¹

I 1938 startet nedrivningen av det gamle trehuset på hjørnet av Engene og Amtmand Bloms gate, adresse Engene 1, for å gi plass til byens nye administrasjonsbygg. Bygget ble ferdigrevet i løpet av februar 1939, men allerede 10. februar s. å. annonserte A/S Enggatens Kledesmagasin at nytt lokale var «ved Paladsteatret», det vil si nabogården til Bragernes torg 8.⁴²

Så kom krigen til Norge, og den 17. november 1942 ble det meldt om A/S Enggatens Kledesmagasin at selskapets styre, Isak Simann, var avgått ved døden, og at frøken Amalie Simann var valgt som nytt styre. I firma- og handelsregisteret er det siste som er bokført om firmaet: «Sluttet i.h.t. lov 11.11.1943. Konkurs åpnet 18.11.1942.» ⁴³

Da lensmann Georg Skogen tok boet under behandling i desember 1942, noterte han at Isak Simann var disponent, mens de sju aksjene à kr. 1000,- var fordelt slik: heljøde Amalie Simann 4, heljøde Isak Simann 1, heljøde Rachel Simann 1, arier Gulborg Gundersen 1.

Enda et tegn på Isak Simanns energi og virketrang får vi se gjennom et brev advokat Finn Enger skrev til lensmann Skogen 28. februar 1943. I booppgjøret dukket firmaet Storgatens Nye Dresshus A/S, Oslo, noe overraskende opp for bostyret. Også dette firmaet var under avvikling. Der skrev Enger bl.a. følgende etter å ha studert saken: «Jeg har forstått det slik at Storgatens Nye Dresshus A/S i virkeligheten har vært en filial av Enggatens Kledesmagasin A/S.»

I et annet dokument fra Skogen, datert 8. mars 1944, til likvidasjonsstyret har han noen opplysninger vi noterer oss: Det heter at frk. Gulborg Gundersen var funksjonær i Isak Simanns forretning A/S Enggatens Kledesmagasin, Drammen, og frk. Dagmar Olsen var ansatt i hans søster, Rachel Simanns forretning A/S Manufakturutsalget, Drammen. ‘Var’ i forbindelse med ansettelsesforholdene leser vi som ‘hadde vært’ fordi opplysninger fra Skogens likvidasjon av forretningene peker i den retning.⁴⁴

A/S Manufakturutsalget

Da aksjeselskapet A/S Manufakturutsalget ble registrert, var forretningsnavnet ikke nytt, men som aksjeselskap var det nytt. Simanns hadde drevet utsalget som enmannsforetak i hvert fall fra mars 1920. En annonse i Drammens Tidende 23. oktober 1920 forteller at ‘Simann’ driver Manufaktur-Utsalget i Bragernes torg 9, 2. etasje. Da var det altså ikke A/S.

Også A/S Manufakturutsalget kom i fokus under krigen, og det skal derfor siteres grundigere fra registreringen 19. mai 1926: «Til firmaregisteret tillater vi oss å anmelde Aktieselskapet Manufakturutsalget hvis formål er å drive handel og hva dertil hører i Drammen. 1) Vedtektene er av 4. mai 1926. 2) Forretningskontoret er i Drammen. 3) Aksjekapitalen er kr. 7000,-. … 7) Så lenge fru Rachel Simann Matulsky og frøken Amalie Simann er aksjonærer, har enhver av dem rett til å være medlem av styret (med sådan innskrenkning som aksjeloven bestemmer). Fru Rachel Simann Matulsky er på samme måte selvskreven formann i styret. 8) Selskapets styre er fru Rachel Simann Matulsky, Øvre Torvgate 10 og frøken Amalie Simann (samme bopel). 9) Selskapet forpliktes ved underskrift av fru Rachel Simann Matulsky, som tegner selskapets firma. 10) Fru Matulsky har handelsbrev.»⁴⁵

Om forretningslokalet vet vi at det i årene fram til 1942 lå i Bragernes torg 8, i et lokale ut mot Engene, vis á vis A/S Enggatens Kledesmagasin med adresse Engene 1.

Da lensmann Georg Skogen tok boet under behandling i desember 1942 noterte han at Rachel Simann var disponent, mens de 14 aksjene à kr. 500,- var fordelt slik: Amalie Simann 8, Isak Simann 1, Rachel Simann 5.⁴⁶

I firmaregisteret står det notert 17. mai 1943: «Anmeldelse av 2. april 1943. Herved anmeldes at Manufakturutsalget A/S ved beslutning i generalforsamling 23.1. d. å er trådt i likvidasjon. Som avviklingsstyre er valgt adv. Finn Enger, Drammen, formann, disponent Hans Moum, P. Christensen A/S, Drammen, lensmann Georg Skogen, Lier. Utskrift av generalforsamlingsprotokollen vedlegges.»⁴⁷

Aksjeselskapet Star

Aksjeselskapet Star ble anmeldt 29. oktober 1923 og registerført en uke etter. Selskapets formål var å drive handel i Drammen hvor forretningskontoret var. Lovene var av 20. ds. Aksjekapitalen var kr. 5000,-, fordelt på 10 aksjer hver på kr. 500,- lydende på navn og var fullt innbetalt. Selskapets styre var kjøpmann Julius Wulff Simann, bopel Bragernes torg 8. Han var eneberettiget til å tegne selskapets firma.

Den 23. september 1925 ble det registerført, etter en anmeldelse dagen før, at «fru Hilda Olsen (Holmestrandsveien 18, Drammen) er valgt til styre i stedet for avdøde grosserer J. W. Simann» i A/S Star.

Hvor denne forretningen kan ha hatt tilhold, er ukjent. Noen adresse er ikke registrert. Men vi ser at den 5. juni 1936 ble det innført en henvendelse fra advokat Finn Enger, på vegne av Drammens Kreditorforening, at A/S Star i 1932 ble avviklet av kreditorforeningen etter konkurslovens regler, og at selskapets forretningsdrift opphørte da.⁴⁸

Andre av Simanns firmaer

Registerprotokollene har en rekke innførsler av firmaer som noen i familien står bak. Firmaene er i dag bare gjennom disse protokollene kjent for oss.

Drammens Dressmagasin: Den 15. august 1927 finnes denne innførsel: «Drammens Dressmagasin. Rachel Simann Matolsky. Anmeldelse av 15. august 1927. Herved anmeldes at undertegnede Rachel Simann Matolsky, Ø. Torvgate 10 under firma Drammens Dressmagasin Rachel Simann Matolsky akter å drive handel i Drammen.» Den 17.3.1936 ble forretningen meldt opphørt.⁴⁹

A/S Enggatens Dresshus: Den 27. november 1930 ble det registrert et firma Enggatens Dresshus A/S hvis formål var å drive handel. Aksjekapitalen var kr. 6000,- fordelt på 6 aksjer. Styret besto av Isak Simann, Pilestredet 63, Oslo, som var firmaets faste disponent. Året som kom ble kanskje ikke helt etter ønske, for 16. november 1931 ble det registrert at A/S Enggatens Dresshus i ekstraordinær generalforsamling 9. november valgte Amalie Simann (Torvet 8, Drammen) til styre og disponent i stedet for Isak Simann. En mistanke om svak drift vekkes av protokollens notering «Konkurs åpnet» som etterpå rett nok er overstrøket. Det er også tilføyd seinere: «Sluttet i.h.t. lov 11.11.1943.»⁵⁰

5 En kjent og to ukjente forretninger

5.1 Londonerbazaren A/S

Londonerbasaren, den for eldre drammensere så velkjente og kjære forretningen i Bragernes torg 8, på hjørnet mot Engene, tilhørte også byens jødiske miljø, men på den måten at de jøder som eide den, var bosatt i Oslo.

Forretningen solgte det som kaltes ‘kortevarer’, det vil si varer som ble solgt stykkevis – og ikke skulle veies – som for eksempel kammer, sakser, leketøy og andre småsaker. Kortevarer hadde vært vanlig blant jødiske omførselshandlere, og det å opprette en forretning innenfor samme bransje kunne betraktes som en naturlig videreføring av det. Kortevarehandel var en vanlig forretningstype blant jøder i hele Norge, også i utlandet.

Hva angår navnet ‘Londonerbasaren’, var det et firmanavn som var registrert i Drammen 29. april 1912, men som den antatt ikke-jødiske innehaver B. Berntsen allerede i 1915 byttet ut med et annet navn på samme forretning.¹

Dermed sto navnet til fri bruk her. Imidlertid var samme navn gjennom mellomkrigstiden i bruk på forretninger i flere store byer i Norge. Et søk – bl.a. på Google -viser at det var i bruk i hvert fall i Bergen, Gjøvik, Hamar, Haugesund, Sandefjord, Stavanger, Steinkjer, Tromsø, Trondheim og Ålesund. Dessuten hadde Oscar Jensen etablert en Mjøndalens Londonerbasar i 1913.² I Bergen var det i tiden 1906-1920 ni Londoner Bazar og tre Berliner Bazar.³ Ideen om å løfte et beskjedent handelsforetak noen hakk opp i anseelse ved å knytte det til en europeisk hovedstad/storby, samt å hekte på det eksotiske etterleddet ‘bazar’, var også benyttet tidligere i Drammen på Selikowitz’ Pariserbazar-er.

Skrivemåten i Drammens firmaregister var med –s- for foretaket i 1912. Da den nye forretningen med det navnet ble registrert, ble det fra første dag stavet med –z-.

Den som plukket opp navnet Londonerbazaren i Drammen, var Harry Rubinstein. Han hadde stiftet både familie og en kortevareforretning i hovedstaden i 1906. Denne forretningen var trolig den første i sitt slag i Norge. Forretningen Harry etablerte i 1906, het nettopp Londoner Basar.⁴ Harry hadde bodd i Norge siden da, og hans kortevareforretning i Kristiania var en suksess. Hans fem barn snakket flytende norsk.⁵ Trolig oppildnet av fremgangen ville han etablere en kortevare-suksess også i Drammen.

En annen person interessant i denne sammenheng var Josef Dworsky. Han ble i 1918 inngiftet i Rubinstein-familien gjennom Harrys søster Rosa. Dworsky var opprinnelig fra Trondheim.⁶

Den nye Londonerbazaren (i Drammen) ble registrert 2. juni 1928 slik: «Anmeldelse av 1. mai 1928. Herved anmeldes til firmaregisteret Londonerbazaren A/S, Torvet 8, Drammen, hvis formål er å drive handel. Vedtektene er av 1. mai 1928. Selskapets forretningskontor er i Drammen. Aksjekapitalen er kr. 5000,- fordelt på 50 aksjer a kr. 100,- Aksjekapitalen er fullt innbetalt. […] Selskapets styre er hr. grosserer Harry Rubinstein, villa «Elsaborg», Slemdal, V. Aker, som tegner selskapets firma.»⁷

Den 16. januar 1932 registreres det at firmaets generalforsamling fire dager tidligere valgte Josef Dworsky, villa «Solglimt», Drammen, og fru Elsa Rubinstein, Slemdal pr. Oslo, til nytt styre med førstnevnte som styreformann. Begge styremedlemmer tegnet firmaet i fellesskap.⁸ Med Josef Dworsky fikk Londonerbazaren deleier fra Drammen. Josef døde 10.1.1937⁹, men før det var styresammensetningen alt endret.

Den 3. oktober 1936 er nemlig følgende registrert: «Anmeldelse av 20.7.1936. Vedkommende Londonerbazaren A/S anmeldes herved at vedtektenes § 9 er forandret således at styret nå består av 3 medlemmer. Som styre er valgt: 1) Rebekka Rubinstein, Tidemanns gt.42, Oslo. 2) Ingvald Andersen, ?gate¹⁰ 32, Oslo. 3) Marit Andersen, Hauges g 18, Drammen. Som ny disponent og eneberettiget til å tegne firmaet ble valgt Marit Andersen. Som bilag følger bekreftet utskrift av generalforsamlingsprotokollen.»¹¹

Dette var situasjonen for Londonerbazaren da fire jødiskeide forretninger i Drammen ble registrert av SS i Standartenbefehl datert 2. september 1940.¹² De fire forretningene var Gabriel Baitz’ forretning i Hauges gate 104, A/S Enggatens Kledesmagasin, A/S Manufakturutsalget og Londonerbazaren A/S. At tyskerne registrerte disse fire forretninger, som blant annet betydde at tyske soldater ikke skulle handle der, hadde dels sin årsak i at soldatene var kommet fra et land med en årelang rasjonering bak seg, et land der vekten var lagt på opprustning og ikke forbruk, til et land hvor det relativt sett bugnet av alle slags gode forbruksvarer. Mange ettertraktede artikler i manufakturbransjen kunne derfor bli revet bort. Tyske soldater hadde penger å kjøpe for, og kjøpmennene kunne ikke nekte soldatene å handle hvis de gjorde opp for seg. Offiserene aksepterte at soldatene deres påførte befolkningen den påkjenning at varene ble kjøpt og sendt til Tyskland, men å handle i jødiske forretninger – der gikk grensen.

I det omtalte Standartenbefehl ble det anmerket følgende om Londonerbazaren: «Geschäftsführer: Marit Andersen, Haugesg 18. Teilhaberin: Rebekka Rubinstein, Oslo, Tiedemannsgate 42.» Om Marit Andersen antas det at hun klarte å manøvrere forretningen gjennom krigen. Rebekka Rubinstein (f. 22.3.1882) flyktet til Sverige som følge av jødeforfølgelsene og ble registrert av svenske myndigheter 24. november 1942 samtidig med Elsa Rubinstein.¹³ Rosa Dworsky ble deportert.¹⁴

5.2 A/S Storgatens Dressmagasin

Firmaregisteret for Drammen by er nær sagt en uutømmelig kilde til kunnskap om hva som foregikk av handelsvirksomhet på 1900-tallets første halvdel – eller var påtenkt å foregå. Av alle registrerte forretninger utgjorde de jødiskes bare en liten del. Ikke alltid er det lett å avgjøre anmelderens etnisitet. Det var ikke noe krav for å bli registrert at søkeren var etnisk norsk. Når ikke annet er kjent, må en føle seg litt fram via etternavn som også for jødene gjerne blir typiske og dermed i noen grad gjenkjennelige. I hvert fall de helt typisk jødiske og de helt typisk norske etternavn er lett å skjelne fra hverandre.

Et slik antatt typisk jødisk etternavn er ‘Fein’, og en kan vel si det samme om ‘Bernstein’. Førstnevnte fikk registrert 1. november 1927 A/S Storgatens Dressmagasin, Drammen. Det var et betydelig format på selskapet, hvis formål var å drive handel (herreekvipering). Særlig er det aksjekapitalen på kr. 25 000 som pådrar seg oppmerksomhet. Hver aksje var pålydende 1000 kroner og var fullt innbetalt på registreringsdatoen. Men det er pkt. 5 i anmeldelsen som interesserer mest: «5) Styret består av et medlem, og som sådan er valgt hr. Elias Fein (bopel Øvre Storgate 2, Drammen). Han tegner selskapets firma.»¹⁵

Den 20. september 1929 er det registrert at på ekstraordinær generalforsamling i A/S Storgatens Dressmagasin den 29. juli 1929 ble Samuel Bernstein, Oslo, valgt til selskapets styre, likesom Bernhard Bernstein i ekstraordinær generalforsamling 26. august 1929 ble meddelt selskapets prokura.¹⁶

Den 14. februar 1930 registrertes en anmeldelse av 2. desember 1929 om at i generalforsamling i Storgatens Dressmagasin A/S samme dag ble Bernhard Bernstein, Øvre Storgate 2, Drammen, valgt til enestyre med rett til alene å tegne firmaet. Seinere er det tilføyd: «Akkord åpnet 18.5.1932. Stadfestet akkord på 40 pst. er registrert 9.9.1932.»¹⁷

Den 18. september 1933 ble det registrert at selskapet Storgatens Dressmagasin A/S på generalforsamling 17. september 1933 ble besluttet oppløst. Til avviklingsstyre var valgt Bernhard Bernstein, nå med adresse Wilses gate 2, Oslo.¹⁸ Den samme adresse hadde en Bernhard Bernstein i folketellingen i 1910. Fødselsdato og –år var da oppgitt til 14. august 1901.

Det ville seg ikke for Storgatens Dressmagasin A/S i Drammen, og en kan lure på hvordan det var gått med aksjekapitalen på 25 000 kroner, for 7. januar 1935 er det å lese i protokollen: «Anmeldelse av 17.3.1934. Herved anmeldes til handelsregisteret vedk. Storgatens Dressmagasin A/S at selskapet på generalforsamling den 17. mars 1934 ble besluttet endelig oppløst, hvorfor det bes strøket av handelsregisteret.» ¹⁹

Denne forfatter vet ikke noe sikkert om Elias Fein, Samuel og Bernhard Bernstein sin tilknytning til det jødiske miljøet i Oslo/Drammen annet enn deres etternavn. Derfor kan Samuel bare antas å være den kjøpmann Samuel Bernstein (f. 14.2.1886) som ble deportert 26. november 1942 og som ble drept i Auschwitz tre dager seinere. Bernhard Bernstein (f. 14.8.1901) ble registrert ankommet til Sverige 3. november 1942. En Elias Fein (f. 1.3.1886) ble registrert ankommet til Sverige 5. desember 1942.²⁰ Samme person er registrert død 13.1.1953.²¹

5.3 En ukjent til

Denne anmeldelsen er innført i firmaregisteret 8. desember 1898: «B. Goldmann, Firmaet innehas av Bertha Goldmann, født Pagrotsky, som driver handel her i byen. Bopel Torvgaten nr. 36, Christiania. Firmategning på anmeldelsen. Ifølge opplysninger fra Drammen politikammer av oktober 1935[?] er firmaet opphørt og innehaveren reist ut av landet og antagelig død. Slettet i.h.t. lov 11.11.1943.»²²

6 Statsborgerskap

Da Harry Rubinstein, A/S Londonerbazarens grunnlegger, søkte om norsk statsborgerskap i 1913, stilte saksbehandleren ved den norske legasjonen i den russiske hovedstaden St. Petersburg til Justisdepartementet i Kristiania på generelt grunnlag spørsmålet «om det er rigtig, om det er i vort lands interesse, om vi ikke skader os selv, ved gjentagende at indrømme indvandrede jøder norsk statsborgerret», og videre «jeg tror det er med jøderne som det er med finlænderne, de bliver meget vanskeligt, i de fleste tilfælde kanske aldrig, norske fædrelandssinnede mænd i dette ords hele utstrækning». Det tok tid å få søknaden innvilget, men Rubinstein ble til slutt tilkjent statsborgerskap i 1922.¹

Å bli tildelt norsk statsborgerskap (eller statsborgerrett, som er det offisielle uttrykket) forutsatte den gang som nå at en håndfull krav måtte oppfylles. Ifølge bestemmelsene i § 3 i lov av 21. april 1888 kunne statsborgerrett tilståes personer som hadde hatt fast bopel her i landet i tre på hverandre følgende år. Men paragrafen inneholdt også en bestemmelse om at vedkommende skulle avgi erklæring om at han trådte ut av sitt undersåttlige forhold til den stat hvis borger han tidligere hadde vært. Dersom det etter rettsreglene i denne stat ble krevd samtykke fra landets regjering til slik uttredelse, skulle søkeren godtgjøre at han hadde slikt samtykke.²

Når det gjelder de innvandrede jøder som bodde i drammensområdet ved okkupasjonens start, kjenner vi til denne status hos alle. I tillegg til dem som var norske, var det tale om to svenske statsborgere (Rachel og Brita Simann), én var fortsatt russisk statsborger. Når det gjelder de to tyske flyktninger i 1938 (Emil Hausmann og Max Saenger), vet vi at de betraktet seg som tyske statsborgere selv om de som tyske jøder i utlandet var fratatt sitt tyske statsborgerskap gjennom en forordning i den tyske riksborgerlovens tilleggsbestemmelse av 25. november 1941.

6.1 Gabriel Baitz

Gabriel Baitz tilhørte gruppen av norske statsborgere etter at han hadde fått statsborgerskapet innvilget etter loven nevnt ovenfor. For ham tok det svært kort tid å få søknaden behandlet og innvilget. Hans søknad kjenner vi detaljene i; dokumentene befinner seg i Riksarkivet.³

Kronologisk innledes dokumentsamlingen med et «Løsningsdekret» av 19. juli 1923 fra den litauiske gesandt for Norge, Sverige og Danmark, lokalisert i København. Dette dekretet bekrefter at Gabriel Baitz i overensstemmelse med Litauens lover er løst fra alle rettigheter og forpliktelser som litauisk borger, og at han er fri til å få norsk statsborgerskap.

Neste dokument som er datert 15. januar 1924, er «Erklæring» fra Baitz der han anfører til støtte for sin søknad om norsk statsborgerskap at han har oppholdt seg i landet helt siden 1893, er gift med en norsk dame, har sitt arbeid her og er helt uten forbindelse med sitt opprinnelige hjemland. Dessuten har han til hensikt fremtidig å oppholde seg i Norge.

Denne erklæringen blir attestert gjennom signaturene til to menn som kjenner Baitz: Frode Frodesen og S. Røed. At disse to kjennes som troverdige personer, attesteres videre av politioverbetjent H. A. Haug.

Den 2. februar retter sakfører Alfred Møller en henvendelse til Drammens likningskontor i hvilken han ber om å bli meddelt opplysning om søkerens og hans kausjonisters siste skattelikning i Drammen, «idet saadan oplysning skal medfølge hans andragende».

Gabriel Baitz har tydeligvis stilt seg vel etter å ha slått seg ned i Drammen, for det må kunne sies å være solide folk som stiller opp for ham. I brevet 2. februar skriver Møller nemlig at Baitz’ kausjonister var skreddermester S. Røed og muremester F. Frodesen. ‘S. Røed’ må antas å være Sverre Røed. ‘F. Frodesen’ er ganske sikkert den samme Frode Frodesen som nevnt ovenfor. Han er i folketellingen 1910 oppgitt å være arkitekt, noe som bekreftes også av andre kilder, men i «Emigranter over Oslo 1867-1930» er han oppgitt som ‘bygmester’.

Den 20. februar dateres den formelle søknaden fra Gabriel Baitz til Justisdepartementet. Denne innledes med at han med dette søker om bevilling av norsk statsborgerrett. Videre gir han de nødvendige personopplysninger. Han nevner at søknaden vedlegges en garantierklæring om at han og hans familie ikke vil falle det offentlige til byrde, «ingen hjemstavnsrett er erhvervet i noget norsk fattigvæsensdistrikt». Han påpeker at han aldri har vært tiltalt eller straffet, og at han således ikke befinner seg i noen av de tilfeller som etter Grunnlovens §§ 52a og 53a medfører stemmerettens suspensjon eller fortapelse. Baitz erklærer i siste avsnitt at dersom hans søknad om statsborgerrett innvilges, uttrer han av «ethvert undersaatlig forhold til mit hjemland Litauen, hvorfra løsningsdekret følger». Med søknaden følger seks vedlegg. Denne gang bevitner Frode og Haakon Frodesen, samt S. Røed at Baitz har oppholdt seg i landet siden 1893. Frode og Haakon Frodesen er brødre. Som murerarbeider hadde Gabriel Baitz sannsynligvis vært ansatt hos minst en av dem.

Med datering 14. mars sender hans sakfører Alfred Møller søknaden med disse seks vedleggene til Drammen politikammer. I følgeskrivet anmoder Møller politikammeret om videre ekspedisjon og velvillig anbefaling om norsk statsborgerrett for Gabriel Baitz. Fem dager etter sender politikammeret dokumentene videre til «hr. fylkesmannen i Buskerud» med anbefaling av søknaden idet det antas at den stilte sikkerhet er tilstrekkelig. I eget dokument 18. mars erklærer politikammeret v/G. Gulbrandsen at «Ansøkeren murer Gabriel Baitz f. 27/9 1877 kan ikke sees tiltalt eller straffet under sitt angivelige ophold her».

Den 22. mars sender fylkesmann Theodor Platou papirene videre med sin anbefaling til Det kongelige Justisdepartement. Justisdepartementet svarer fylkesmann Platou slik: «I anledning av den med Deres skrivelse av 22. mars sistleden mottatte søknad sendes vedlagt med 2 bilag statsborgerbrev for murer Gabriel Baitz av Drammen. Vedkommende politimester bes underrettet om, at statsborgerbrev er utferdiget. – Kristiania den 7. april 1924.»

Dagen etter sender fylkesmannen statsborgerbrev og bilag til Drammen politikammer. Politiet synes dermed å ha det formelle ansvar for å meddele søkeren den gode nyheten.

6.2 Rachel Simann

En som ikke var i gruppen av norske statsborgere 9. april 1940, var Rachel Simann. Men hennes frie adgang til Sverige under aksjonen mot jødene høsten 1942 kunne hun kanskje ha kommet i skade for å forkludre selv. Det var nemlig slik at jøder med statsborgerskap i ikke-okkuperte land ikke skulle arresteres. Spørreskjemaet som hun fylte ut 29. mai 1942, er maskinskrevet, slik det er fra alle fem Simanns. I dette skjemaet oppgir Rachel opprinnelig at hun er født i Karlstad i Sverige, men nedenfor også at hun er norsk statsborger.⁴

Hadde Rachel krystallklart for seg – da hun fylte ut skjemaet – at hun faktisk var svensk statsborger? Eller hadde hun glemt det? Kanskje var det motsatt: Ville hun snarere forsøke å gjøre seg så norsk som mulig ved å lempe litt på sannheten? I håp om at hun som verdipapir steg i kurs desto norskere hun var? Vi vet ikke alt dette, men vet vi noe.

Det vi først bare kan gjette, er at det kan ha blitt mye snakk om dette skjema i familiekretsen også etter at de ble levert, at hun eller familien kan ha fått tanker om at det ikke var klokt å la det stå «Norsk» i rubrikken for statsborgerskap. Det vi imidlertid vet, er at Rachel sendte et håndskrevet brev på Manufakturutsalget A/S sitt brevpapir, datert 27. juli 1942 til «Herr politimesteren, Drammen» i hvilket hun høflig tillater seg å underrette om at det dessverre er en feil i hennes oppgave i skjemaet, idet det der er oppgitt at hun er norsk statsborger istedenfor svensk. «Haaber Herr Politimesteren vil være saa vennlig, at rette paa feilen, saa det blir brakt i orden.» Hun undertegner med ‘høiaktelse’.

Politimester Bjarne Mollatt i Drammen var en vennlig mann, det er det vitneutsagn om. Men det var hans underordnede, politifullmektig R. Thommassen, som for politimesteren dagen etter ga brevet påtegningen «Sendes Politidepartementet, herr Rikskriminalsjefen under henvisning til ekspedisjon av 22. ds.»⁵

Det som ble ekspedert den 22. juli, var de utfylte spørreskjemaer fra politidistriktets jøder, og skjemaene var da altså sendt fra Drammen nesten en uke tidligere. Hvem som handlet i Politidepartementet, er det vel uråd å klarlegge i dag, men når skjemaene nå er offentliggjort, kan vi fastslå at på Rachel Simanns skjema er statsborgerskapet «Norsk» overstrøket med blyant, og ved siden av er det skrevet «Svensk» med samme blyant.⁶

Det er vel ikke grunn til å tro at en liten overstrykning med blyant var nok til å gi henne lovlig rett til å reise fritt ut av Norge høsten 1942. Her har nok politimyndigheten gjort et arkivsøk og funnet ut at det var godt hold i hennes påpekning. Hennes to søsken i live sommeren 1942 var norske statsborgere; hennes datter var svensk statsborger.

7 Jødehat?

Som nevnt i forordet er kildematerialet om jødene i Drammen/Lier magert. Større eller mindre tydelige spor av en antisemittisk stemning kunne vært avsatt i perioden fra de første jødiske innvandrere bosatte seg i 1860-årene og seinere framover. Etterkommerne kunne ha vært kilder til en mulig slik stemning, men dagens 3. generasjon har ikke mye tradisjonsstoff fra familien å bidra med – heller ikke om det negative.

En annen kilde er lokalavisene i den forstand at det kunne være en tese at dersom jødene ikke ble negativt omtalt i disse, eller omtalt i det hele tatt, ble deres nærvær og aktivitet ikke ansett problematisk for etniske drammensere. En gjennomgang av et antall stikkprøver av Drammens Tidende i perioden 1910-1940 viser ingen gjennomgående negativ holdning. Arbeideravisa Fremtiden inntok allerede fra vinteren 1933 en krystallklar holdning mot Hitler og nazismen. I en sterk anti-hitlersk holdning var det ikke rom for jødehat.

De to typer kilder forteller altså ikke om hverdagens utfordringer i møtet mellom innvandrere og innfødte. Slutninger som trekkes på grunnlag av dette tynne kildematerialet, blir derfor usikkert, men alt taler for at samlivet forløp uten nevneverdig gnisning. Det hadde vel også sitt å si at Drammens få jøder i tiårene etter forrige hundreårsskifte ikke var nevneverdig ortodokse i sin ytre livsførsel. At de tvert om var ganske sekulære og tilpasset, finnes det vitnesbyrd om. De hadde dermed et lite avstikkende levevis som kunne gi grobunn for forfølgelse, eller ‘mobbing’ som er vår tids term.

7.1 Konkrete holdepunkter.

Helt uten konkrete holdepunkter hva stemningen angår, står slutningen likevel ikke. Det kan vises til noen spredte forhold som tiltrekker seg litt oppmerksomhet.

Drammens Blad forteller 18. mars 1900 en om en tildragelse som må sies å være utypisk for stoffutvalget i byens aviser. Men notisen er viktig på grunn av et par interessante trekk. Det ene er innledningen om at politiet sjelden har noen uleilighet av de få jøder som ferdes i distriktet. Det andre er av større betydning: Avisa avstår fra å hekte på en sarkastisk, nedlatende kommentar om de fremmede, for i kraft av sin egenart er hendelsen en håndsrekning til dem som måtte føle trang til å uttrykke antipati. Avisas tittel Stridbare jøder isolerer saken til utelukkende å angå jødene selv. Notisen er slik: ‘Det er visst sjelden politiet har noen uleilighet av de få jøder som ferdes på våre kanter. Men i middags var tre israelitter oppe i slagsmål i Strømsø fremgate [Tollbugata]. Mange mennesker stimlet sammen, og politiet kom snart til stede. Urostifterne ble brakt på politikammeret, hvor foreløpig den ene av personene, en omreisende handelskar, blev mulktert. For de to andres vedkommende er saken ennå ikke avgjort idet de har oppholdssted her i byen.’ – Mer var det ikke Drammens Blad ønsket å skrive om saken.

Det forteller også sitt om byens avslappede holdning til innvandrerne at Frida Krömer, som var eldste datter av det jødiske ekteparet Aron og Sarah Selikowitz, bosatt i Engene 7 i mellomkrigstiden, at hun i kraft av sine ferdigheter som pianistinne ble hyret til å spille under stumfilmframvisning i kinoen «Perfekt» (senere «Snorre»).¹

En håndfull elementer i Norge var ikke like avslappet. Den aggressive jødehater Michal Sylten hadde oversikt også over familien Selikowitz/Krömer i Drammen. I sitt skrift Hvem er hvem i jødeverden ble den samme Frida Krömer behendig nedgradert til «pianistinne» – i anførselstegn.²

Julius Wulff Simanns begravelse

Det vi ser i forbindelse med Julius Wulff Simanns død i juli 1925, er også interessant. Da fant den etterlatte familie å måtte sette følgende formulering inn i dødsannonsen 30. juli: «Blomster og kranse mottas ikke. Kondolansevisitter frabedes høfligst.» Det kan kanskje leses mye inn i formuleringen, men én lesemåte er at familien Simann hadde en så stor venne-/omgangskrets at det tilsvarende, forventede antall blomster, kranser og kondolansevisitter ble forutsett som uhåndterlig oppe i sorgen og det praktiske arbeidet med begravelsen. Vi ser videre at én uke etter begravelsen, som fant sted på Det Mosaiske Trossamfunns kirkegård, Østre gravlund, rykket etterlatte inn en annonse i Drammens Tidende, hvor de «takker hjertelig for deltagelsen i vor tunge, dype sorg». Det tyder vel på at det må ha vært (mange) flere enn de få jødene i byen som hadde uttrykt sin medfølelse.

Leif Lapidus’ gode omdømme

Leif Lapidus var én av få 2. generasjon jøder som var født i Drammen, av to jødiske foreldre. Han kom tidlig med i Ski- og Ballklubben Drafn. Da Drafn og Drammens Skiklubb var slått sammen i 1917, ville man igangsette en «Drafn’s avis» for å utvikle klubben og klubbfølelsen. Det skjedde 28. oktober 1917. Allerede i januar året etter ble den akkurat 18 år gamle Leif Lapidus, «som siden gjorde en fantastisk innsats i avisen», trukket inn som medlem av redaksjonskomiteen.³ Drafn’s Avis utkom ti ganger årlig.⁴

I november året etter ble han eneredaktør og fortsatte som det til våren 1922, da avisa stanset. Avisa utkom deretter fra 1933, «og atter med Leif Lapidus som redaktør. Og fra nå av kom den ut meget regelmessig – godt og allsidig redigert – inntil NS under krigen i 1941 satte en stopper for alt idrettsarbeid og fri pressevirksomhet». Leif Lapidus tok opp virksomheten igjen etter krigen, men valgte på grunn av andre gjøremål å gi avisarbeidet fra seg etter noen få nummer.

Ski- og Ballklubben Drafn var en kraft å regne med i Drammen i mellomkrigsårene, en klubb som hadde tilgang til de beste krefter. Den betrodde ikke et slikt verv til noen som ikke nøt den største tillit i bysamfunnet eller som manglet et sosialt nettverk. Et ikke uviktig poeng her er at det var i sin virksomhet som alminnelig Drafn-gutt og som redaktør av klubbavisa at Leif etablerte sitt varme vennskap med den seks år eldre skikonge og Drafn-gutt Thorleif Haug. Vennskapet resulterte i at Leif Lapidus tok initiativet til å få reist en statue av Thorleif Haug, den første statue av en norsk idrettsmann, som ble avduket i 1946.

Men det var mer. I mellomkrigstiden ble det etablert en ny turnforening i Drammen, kalt «Gymnos». Den vokste raskt og ble temmelig stor utover i 30-årene. Foreningen var i 1930 registrert i byens adressebok, med sin formann Leif Lapidus.⁵ – Vi trekker den konklusjon at jøden Leif Lapidus var en aktet skikkelse i Drammen.

En menneskeplikt å hjelpe

Hvilken holdning hadde byens arbeideravis, Fremtiden, til jødespørsmålet i førkrigstiden?

Ett eksempel: Den brakte 3. januar 1939 en ordveksling som i innholdsmessig sprengkraft overgikk oppslagets beskjedne format. Det var en innsender O. W. Pettersen på Kongsberg som utfordret redaktør Henry Karlsen på en oppfatning redaktøren hadde markedsført i avisa 29. desember 1938 om 30 tsjekkiske flyktninger (jøder) som nettopp var kommet til Norge. Karlsen skrev at «De fleste av de voksne menn er faglærte arbeidere, og man mener det vil være lett å skaffe endel av disse arbeide her i landet, uten fortrengsel for norske arbeidere.» Pettersen vedgikk at det var en «ømtålig og sår affære denne flyktningehistorien», men tusenvis av norske arbeidere hadde i årevis gått uten en dags ordentlig arbeid. «Man får undskylde disse om de ikke roper hurra for å bli trengt lengre ut i håpløshetens hengemyr, mens de offentlige skaffer fremmede statsborgere det arbeide, som de må ha rett til å mene burde tilfalle dem.»

Henry Karlsen hadde ikke endret syn og svarte innsenderen: «De flyktninger det gjelder hadde valget mellom døden, eller i beste fall konsentrasjonsleir i Tyskland, eller et fristed i fremmed land. Det var en menneskeplikt å hjelpe dem, bare sørgelig at vi ikke makter å hjelpe ennu flere. Å blande vår egen arbeidsløshet inn i dette hjelpearbeide, hører ingen steds hjemme. Vi vilde gjort oss selv fattigere og ringere om vi ikke hadde gjort vår menneskeplikt her.»

I tillegg til at denne lille ordvekslingen tydelig klargjorde hvor Fremtiden sto, lærer den oss også noe om med hvilket langsomme tempo menneskeheten skrider frem. Karlsen satte samme dag inn i nabospalten en underleder med tittelen «Å være jøde». I denne ble det klargjort hva jødene må tåle av trakassering etter lovendringer i Tyskland fra 1. januar – og hva Fremtiden mente om det. Avisa hadde helt siden nazistenes maktovertakelse i Tyskland vinteren 1933 med profetisk klarsyn advart mot den kommende katastrofe for Europa, slik at en trygt kan fastslå at i terrenget rundt jødehat og antisemittisme holdt Fremtiden sin sti ren.

7.2 Likevel spor av lokal antisemittisme?

Som det fremgår av det foregående, tyder ingen ting på at det fantes noen uttalt antisemittisme som forurenset det fredelige dagliglivet i drammensområdet. Men i samtidens flora av oppfatninger var en antisemittisk undervegetasjon så vidt sporbar også her.

Det man kunne merke, var to forskjellige uttrykk for antisemittiske tilbøyeligheter. Det ene var en litt diffus antisemittisme som var vevd sammen med en alminnelig fremmedfrykt og antipati mot alle etniske eller religiøse minoriteter i Norge, jøder så vel som tatere, samer og kvener. Selv fremtredende personer i det norske samfunnet kunne den gang uttrykke denne form for antisemittisme og likevel berge sin anseelse. Det var først etter 2. verdenskrig at slik praksis ble umulig.

Det andre uttrykk var de de erklært antisemittiske bøker, aviser, tidsskrifter og organisasjoner som så dagens lys, men som ikke fikk noen stor utbredelse. – Et par tilfeller av første kategori skal omtales først, deretter et tilfelle av andre kategori.

Tilfellet sokneprest Olaf Holm

Mandag 26. juli 1920 fylte sokneprest Olaf Holm i Røyken 75 år. Drammens Tidende ville ære den respekterte soknepresten med et stort oppslag i dagens anledning og fikk bygdas fremste lærer, A. Killingstad, til å skrive jubileumsomtalen som gikk over to spalter hvorav én spalte gikk fra topp til bunn på siden, samt brakte et foto av den aldrende jubilanten. I omtalen het det blant annet at i den rekke av fremtredende geistlige embetsmenn som Røyken hadde hatt de siste 50 år, inntok sokneprest Holm en fremtredende plass. I tillegg til alt annet av hans arbeid hadde «sogneprest Holm samtidig levert en række værdifulle indlæg om dagens brænnende spørsmaal av moralsk og religiøs art i blade og tidsskrifter. Derved er han blit kjendt i kredse der rækker langt utenfor bygdens grænser». Og – kunne en vel føye til – ganske tidlig. Allerede i et foredrag i Studentersamfunnet i 1897 hadde han flagget sin – hva vi i dag kaller – antisemittisme.⁶ Siden var det blitt mange artikler og anmeldelser der han fulgte opp disse meningene.

Drammens Tidende var altså et av bladene som verdsatte Holms artikler høyt. Et par-tre måneder før 75-årsdagen, lørdag 8. mai, hadde avisen trykt hans kronikk «Jøderne». Holm startet i dette kultivert med å mene at «Jøderne er verdenshistoriens interessanteste folk», og gjorde videre en utlegning om denne førsteplassen. Etter hvert som rusen av sin entusiasme begynte å avta, tapte han interessen, for det forholdt seg nemlig slik at «Jøderne kun har en fortjeneste, at ha levert os begrepet Gud i den høieste og helligste form.» Da Kristus kom, forsto de ham ikke. «Han truet med at bli en farlig mand og saa slo de ham i hjel.»

Med betydelig tjenestevilje og pedagogisk klarhet tok soknepresten i Røyken leserne gjennom resten av jødenes dårlighet, og det het mot slutten: «Og et ærlig haandverk, endsi et ærlig kropsarbeid – aa langtfra! Enten en stor bankier i Paris eller London, eller langs en landevei i Norge med en klædesbylt paa ryggen, let og smart maa man tjene sine penge». Holm skaffet sin forakt solid ryggdekning ved å sitere Nietsche: «Det 20. aarhundredes vanskeligste spørsmaal at løse, det vil bli, hvad skal vi gjøre med jødene. Skal vi vise dem ut av Egypten for anden gang?»

Denne anerkjente representant for kristen nestekjærlighet kunne ikke svare fyllestgjørende, for «De har spundet sig saa ind i hele civilisationsnettet, at den statsmand som vilde indlate sig paa det, vilde faa en uhyre vanskelig opgave at løse. For øieblikket vil den maatte anses for uløselig». Nå viste løsningen seg ikke umulig; forberedt av blant andre Olaf Holm ble den mulig – dessuten endelig.

Tilfellet Max Abraham Mankowitz

Max Abraham Mankowitz, født 1892 i Russland, var kommet til Norge i 1915. Han var utdannet skredder og virket som dette gjennom de første årene her. Han ble sagt å være en velholden mann 1918-21. Da han sluttet som skredder, drev han en stund som reisende. I desember 1930 åpnet han forretning i Vestfossen: A/S Magasinet. Dels hadde han selv, og dels hadde han lånt et pengebeløp til aksjekapital. Han og hans kone eide alle aksjer så nær som én. Denne ble eid av hans etnisk norske ekspeditør, hvis handelsbrev han regnet med å kunne benytte til å drive forretningen i Vestfossen. Vinteren 1931 drev han handel på Kongsberg marked.

Forretningen i Vestfossen holdt det gående i fire måneder. I april 1931 gikk den konkurs, og forretningen ble stengt. Konkursboet ble åpnet 16. mai. Det ble avdekket flere mulige straffbare forhold. Således ble det reist sak mot ham i Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 31. mars 1932.

Drammens Tidende fulgte rettsaken med interesse og slo sitt referat fra rettsforhandlingen i herredsretten opp over fire spalter. Omtale av tilsvarende rettsforhandlinger var ellers mer beskjeden. Saken mot denne person ”av Israels slekt” burde være noe for avisas lesere, var vel oppfatningen. I en svært nedlatende stil ble detaljene brettet ut. Den tiltaltes manglende lese- og skriveferdigheter, herunder også åndsevner, ble sarkastisk skildret. Om hans familiesituasjon fikk leserne vite at ”han hadde opreist sig et avkom i sin sønn Moses”. Ikke rart at det ble konkurs hos en kjøpmann som heter Manko-witz, var en annen av avisas brilliante formuleringer. Redaktør Nils Rakneruds ettermæle hadde vel stått seg på om han hadde klart å holde tunga rett i munnen.

Herredsretten dømte Mankowitz til 120 dagers fengsel for manglende handelsbrev, for økonomisk svik og for mangelfull regnskapsførsel. Avisa Fremtiden hadde en kort, enspalters og nøktern omtale, riktignok på første side.

Saken kom på nytt opp i lagmannsretten nøyaktig ett år etterpå. Drammens Tidende var der igjen og ofret enda mer plass på saken, denne gang 6 spalter, over hele siden, men i en litt mindre triumferende stil enn sist. Også Fremtiden slo saken svært opp da, men var likevel mer moden i formen. For arbeiderbevegelsens aviser var etnisitet gjennomgående lite relevant.

Straffen ble satt ned til 60 dagers fengsel, men forståelsesfullt gjort betinget med en prøvetid på 3 år. Fremtiden trakk som begrunnelse for dette bare fram dommens ord om et plettfritt rulleblad og at tiltalte var delvis i god tro. Ganske blasert trakk Drammens Tidende særlig fram tiltaltes forstandsutvikling som begrunnelse for at straffullbyrdelse ikke var nødvendig.

Rettsapparatet holdt altså hodet kaldt og fant ikke å ville pushe noen antisemittisk bølge i befolkningen.

Tre dager før han fylte 50 år ble Max Abraham Mankowitz arrestert i Oslo under jødeaksjonen høsten 1942. Han ble deportert fra Norge med «Donau» 26. november. I februar 1943 ble han gasset i hjel i Auschwitz.

Tilfellet Arne Yttrie

En som i kraft av omfanget og arten av sin antisemittisme av andre kategori ikke berget sin anseelse, var grosserer Arne Yttrie (f. 1871), som fra 1895 drev en engrosforretning i kolonial- og fetevarer, samt kaffe og mel i Øvre Storgate. «Kan grosserer Lyche tjene penger på avis, så kan jeg det også», skal Yttrie ha uttalt og hadde Drammens Tidende i tankene. Hans bedrift var eier og utgiver av Drammens Dagblad og Buskeruds Amtstidende i tiden 1912-1920.⁷

I 1933 – året er ikke et hvilket som helst år – ga Yttrie ut boka ”Tidsånden”. Ingen vitale, lokalhistoriske interesser var blitt forsømt om skriftet på 140 sider ble oversett, men dets tilkomst og natur krever noe oppmerksomhet i denne sammenhengen. Det er inndelt i to deler: en større del på 100 sider som ikke kan sees å ha noe med antisemittisme å gjøre idet det refererer nitid fra en rettsak om kornpriser og –import, i hvilken rettsak Yttrie var tiltalt. Den andre del inneholder 30 sider under tittelen «Skipperskjønn eller Hvad er sannhet», innledet med at de etterfølgende tekster var «redegjørende … for hvad som av undertegnede menes å medføre full sannhet».

Her angrep Arne Yttrie ingen konkret folkegruppe, han truet ikke noen forsvarsløs jøde med øks i en skummel bakgård. Han var i sine politiske ytringer mer tydelig pro-nazistisk enn tydelig anti-jødisk. Å stå opp mot det forfall som han tydelig så i tidsånden, var hans ærend, et forfall som dels skyldtes «de siste tiders sterke innflytelse av jødisk/amk. moral, hvor alt synes tillatt».⁸ «Det virker tragi-komisk å iaktta det hårdnakkede forsvar som overalt utkjempes til fordel for den verdensomfattende jøde-kommunisme. Kraftigst kommer den til uttrykk i kvalmradikale venstre- og socialistorganer – mot Tysklands og tyskernes frihetskamp.»⁹ Ordet ‘jødisk’ ble ikke ytterligere anvendt.

Derimot synes vel flere uttrykk av typen «utenlandske innflytterfamilier – delvis samarbeidende med mer eller mindre hederlige utenlandske pengekrefter» og «menn av utenlandsk herkomst med fremmedartede navn»¹⁰ å ha hentet sin inspirasjon fra samtidens antijødiske sjablonger. Det var først og fremst den økonomiske tilstand i Norge Yttrie bekymret seg for og et korrupt bankvesens mulige bidrag til et sammenbrudd. Heldigere var man derfor i «den overmåde dyktige og årvåkne tyske nasjon» hvor monopoldrift og grådig trustvesen ville være bannlyst.¹¹

Det ville seg ikke for Yttrie denne gang heller, skriftet ble – selv med en pris av 90 øre – ingen bestselger, men da tidsånden fra midten av 1930-årene passet ham stadig bedre, gjorde han et nytt forsøk som avisutgiver fra 1936 med det sterkt nazivennlige organet Drammens Ekstrablad (Ekstrabladet); fra 3. årgang het det Vi vil oss et land (etter Sivles dikt) og var forsynt med mottoet ”Norge for nordmenn”.¹² På samme sted refererer Mendelsohn fra innholdet i bladet.

Avisa Fremtiden hadde lagt merke til Yttrie og trykte 4. januar 1939 sarkasmen «Grosserer Arne Yttrie har sendt Göbbels en bønn om at tysk radio på norsk skal sende orientering om «tysk politikk knyttende sig til tidens og øieblikkets store hendelser». Men hvorfor anstrenge Göbbels slik. Når Yttrie er så tysk, hvorfor flytter han da ikke ned til Tyskland? Hans penger vil i hvert fall bli vel mottatt og Yttrie selv vilde lære meget.»

Arne Yttrie døde i 1940.

Tilfellet Lierstranda

Tittelen «Jødeforfølgelse paa Lierstranden» var det Drammens Blad som torsdag 13. september 1900 selv satte på sin notis om en tildragelse rett utenfor bygrensen. Om det som skjedde faktisk var et uttrykk for jødeforfølgelse i vår oppfatning av ordet, kan diskuteres, men at det oppsto vondt blod mellom innvandrere og innfødte, er åpenbart. Enhver kan dømme selv; historien var slik:

Det var natt til mandag 10. september at det oppsto uenighet mellom endel jøder, som «turet» bryllup på Lierstranda, og et par av områdets ungdommer uten at dette førte til noe større fordi jødene var i så klar majoritet.

Men mandag ettermiddag blusset fiendtlighetene opp igjen, denne gang ved at de samme lierstrandgutter hadde fått med seg noen kamerater. Under en mindre batalje i bryllupshusets gårdsrom, hvor også en kniv var dratt opp, avfyrte en av jødene et revolverskudd, som for øvrig ikke rammet noen. Dette tente imidlertid motparten såpass at et par steiner ble kastet etter jødene. Ungdommene opptrådte i det hele så truende at bryllupsgjestene fant det best å trekke innendørs. De ringte da til Drammen etter vognmenn som skulle få dem brakt til et fredeligere sted. Da vognmennene kom, var gata full av folk, og stemningen var så fiendtlig at jødene ikke torde gjøre forsøk på å reise, men sendte isteden en hest og vogn til Drammen etter politi og en annen til lensmannen i Lier.

Med den mulighet for skyss som ankom byen, reiste så politimesteren ut til Lierstranda og fikk spredt mengden utenfor bryllupshuset. Bryllupsgjestene – damer, herrer og barn – ble plassert i tre vogner som deretter av politimesteren ble geleidet utenfor de opphissedes rekkevidde. Etter at politimesteren var kommet tilbake, hadde fått seg utpekt de verste brushoder og fulgt disse til deres respektive hjem, fjernet publikum seg, og mellom klokka 22 og 23 «befandt Lierstranden sig i den skjønneste Fred».

Det hører med til historien at Drammens Blad fant å ville fremkomme med synspunktet «Som det er at vente efter et Døgns Turing gav ikke alle Bryllupsgjæsterne Indtryk af at være ganske ædru.»

Edrueligheten blir vel derimot bedre ivaretatt om man ikke tillegger tildragelsen all verdens vekt.

8 Okkupasjon

Enkeltindivider av jøder fikk tidlig merke at nazismen hadde klort seg fast i det norske statsapparatet. Mange var allerede arrestert for sin jødiske tilhørighet da forordningen kom 10. januar 1942 om at legitimasjonskort skulle stemples med «J» for innbyggere av jødisk avstamning. Påbudet skulle kunngjøres i samtlige landets aviser den 20. januar. Også Drammens Tidende trykte kunngjøringen.

Kort etter – 6. februar – sendte Lederen av Sikkerhetspolitiet, Oliver Møystad, ut et rundskriv til samtlige politimestere i Norge, vedlagt Spørreskjema for jøder i Norge. I det korte rundskrivet het det om spørreskjemaet at «Dette skal utfylles i 3 eksemplarer av samtlige de personer som etter departementets rundskriv av 10. januar d. å. plikter å være i besittelse av J-stemplet legitimasjonsbevis. 1 av de utfylte eksemplarer oppbevares i politikammerets arkiv, 1 sendes NS’ Statistiske Kontor, Rådhusgaten 17^VI, Oslo, 1 sendes lederen for Sikkerhetspolitiet. Utfyllingen bes foretatt leilighetsvis og mest mulig i forbindelse med stemplingen av vedkommendes legitimasjonsbevis. Politimesteren sender snarest Lederen av Sikkerhetspolitiet samlet oppgave for hele politidistriktet.»¹ Det omtalte spørreskjemaet var på fire sider, på hvilke jødene måtte besvare en rekke spørsmål av personlig karakter.

Stemplingen av «J» ble for de fleste jøder den første alvorlige, praktiske føling de fikk med den kommende forfølgelsen. Forordningen inneholdt detaljerte bestemmelser om hvem som skulle ha «J»-stempel på kortet. For jødiskættede i vårt område var det bestemmelsene om at alle som hadde minst tre jødiske besteforeldre («fulljøde») og to jødiske besteforeldre («halvjøder»), som gjorde seg mest gjeldende. Politiet kunne vanskelig kontrollere alle sider ved dette.

At Quisling seinere gjeninnførte den paragraf i Grunnloven om utelukkelse av jøder fra riket, som Henrik Wergeland i sin tid hadde kjempet for å fjerne, hadde ingen praktisk betydning for de jøder som alt var bosatt her. Denne bestemmelsen om tillegget til § 2 var imidlertid den første lov Quisling-regjeringen vedtok mot jødene etter «Statsakten» 1. februar 1942, en akt som ga Quisling friere hender i sin maktutøvelse. Det skulle bli flere lover og forordninger, beregnet bare på jøder, samme år.

8.1 Bjarne Mollatt, politimester

Det er blitt sagt om politimester Bjarne Mollatt i Drammen at han ble forflyttet fra sin stilling som politifullmektig i Bergen fordi hans milde vesen ikke var tøft nok i en såpass stor og krevende motstandsby. I Drammen gikk han inn i politimesterstillingen da de mørke skyene over jødene for alvor begynte å trekke opp. Da aksjonen var brakt til ende, ble Mollatt på nytt forflyttet fordi han var for mild i Drammen. Da gikk veien videre til Horten. Til Drammen kom i stedet Kåre Lindheim som endelig skulle få skikk på drammenserne.

Bjarne Mollatts håndtering av jødesaken gjennom det meste av 1942 har ikke etterlatt seg mange spor i dokumentene fra landssviksaken mot ham. Så var det da heller ikke så mange jøder som skulle håndteres i hans politidistrikt. Flertallet var bosatt utenbys og dermed underlagt lensmennene i de respektive kommuner i politidistriktet. Det dreide seg om to lensmenn: Georg Skogen i Lier og Karl Hagen i Hurum. Disse lensmenn kom nok tettere på de arresterte enn det Mollatt gjorde.

Det kan se ut som om Mollatt har hatt en tilbakelent holdning til de oppgaver det var forventet at han skulle utføre. De utfylte spørreskjemaene skulle returneres snarest, het det i ovennevnte rundskriv, aller helst maskinskrevet. Skjemaene fra Drammen politidistrikt har alle utfyllerne datert omkring månedsskiftet mai/juni. Det er jevnt over en god del seinere enn vanlig for slik utfylling. Mollatt kan ikke ha utvist stor tjenesteiver.

Det er en interessant observasjon at alle skjemaer fra Drammen og Lier er maskinskrevet. Det er lite trolig at svarerne selv satt hjemme og fylte ut med maskinskrift. Alt tyder derfor på at Mollatt har besørget dette ved hjelp at kammerets sekretærer, enten etter diktat eller etter en håndskrevet kladd. Det tok seg vel best ut sånn.

Skjemaene ble deretter liggende på politikammeret og undertegnet av ham først 18. juli. Med følgeskriv datert 22. juli 1942 fikk Mollatt omsider sendt skjemaene fra seg. Hvilke motforestillinger verket i hodet denne tiden?

Noe ukonsentrert om arbeidsoppgavene synes han også å ha vært, for av de tre sett med eksemplarer av skjemaene skulle som nevnt ett oppbevares i politikammerets arkiv. Det var vel en særlig praktisk grunn for det. Mollatt sendte alle tre settene fra seg. Tilbake fra Politidepartementet kom snart ett sett skjemaer med følgeskriv: «Registrering av jøder i Norge. Deres ekspedisjon av 22. juli d.å. Vedlagt tilbakesendes et eksemplar av de ved politikammeret utfylte jødeskjema, i alt 15 eksemplar, idet en gjør oppmerksom på at politikammeret skal beholde et eksemplar for hver jøde som er bosatt i politidistriktet, jf. rundskriv av 6. februar d.å, fra Sjefen for Sikkerhetspolitiet.»² Tallet 15 fra Drammen politidistrikt bekreftes av et annet dokument: en oppstilling pr. 15. oktober 1942 over innsendte skjemaer fra alle 54 politidistrikt i Norge.³

I den foregående henviste mappe (også i Digitalarkivet) finnes bare 14 skjemaer i legget for Drammen politidistrikt, men vi vet at det i politidistriktet var iallfall 17 (eller minst 20) jøder som var interessante for politimakten i oktober/november. (Se omtalen nedenfor av familien Lapidus.) Hvis alle de 17 pågrepne, eller planlagt pågrepet, var det på grunnlag av utfylt spørreskjema, mangler det altså tre skjemaer i dag. De 17 jøder det er snakk om, var bosatt slik i politidistriktet: Drammen (4), Lier (6) og Hurum (7). (Til slutt i kapittelet er omtalt ytterligere to personer, slik at antall vel burde være minst 22.)

Fra Statspolitiet fikk Bjarne Mollatt telegrafisk ordre søndag 25. oktober 1942 at det skulle foretas arrestasjon av alle mannlige jøder i Drammen politidistrikt neste dag, start kl. 06.00. Dessuten skulle alle kvinnelige jøder pålegges daglig meldeplikt. Fra denne datoen skulle også all jødisk eiendom beslaglegges.

Politimesteren ga ikke bare byens politifolk, men også lensmennene i Lier og Hurum ordre om å gå til aksjon. Han hadde til sin rådighet en flokk lojale tjenestemenn med trening fra arrestasjonsbølgen i mars samme år da oppsetsige lærere ble pågrepet.

Bjarne Mollatt ble for landssvik dømt i Horten byrett 28. mai 1947. For omstendighetene i oktober/november 1942 ble han tiltalt og dømt bare for ordren 26. november til lensmann Hagen i Hurum om å arrestere de to kvinnene Julie Komnick og Jette Schapow. Mollatts rolle i arrestasjonene av de mannlige jøder 26. oktober, ble den oversett fordi også Statsadvokaten for landssviksaker i Vestfold var lite konsentrert om og engasjert i saken om jødene og deres skjebne?

Svaret er ja. Etter krigen skulle mer enn 92 000 personer etterforskes og eventuelt varetektsfengsles og tiltales, alt med hundre prosent konsentrasjon – og de utgifter det ville medføre. Det norske samfunnet som ønsket å se heller fremover enn bakover, valgte ikke å påta seg en slik gigantregning. Det fikk det resultat at mange landssviksaker i betydelig grad bar preg av hastverk, unnlatelser, forglemmelser, uoverensstemmelser, inkonsekvens – og hadde ingen fast mal verken når det gjaldt hvilke type anklager som skulle prioriteres, eller hva som skulle legges til grunn for straffeutmålingen. Professor i kriminologi Per Ole Johansen sa det slik at det «ikke fant sted noe egentlig oppgjør med statspolitiets ansvar for jødeforfølgelsene.»⁴

Mollatt ble for sitt svik under krigen dømt til 3 års tvangsarbeid, pluss tap av statsborgerlige rettigheter.⁵

8.2 Familien Lapidus

«Mine foreldre og jeg bodde under hele krigen i Dronninggaten 23, vis á vis Bragernes skole som var tysk soldatkaserne. Det ble en krevende situasjon for far.

Da jødene var de første som ble fratatt sine radioapparater, allerede i mai 1940, husker jeg at en for meg høy tysker kom hjem til oss og tok det. Han var i følge med en tolk. Det gjorde veldig inntrykk.

Enda både far, farmor og onkel etter okkupasjonens start pr. definisjon var fulljøder, klarte min mor Gunvor å få styrt familien utenom myndighetenes krav om stempling av legitimasjonskortet med en rød J. Heller ikke fylte de ut spørreskjema for jøder.»⁶ (Det bekreftes av at utfylte Spørreskjema for jøder i Norge fra disse tre ikke finnes i Riksarkivet under Drammen politikammer.)

«Jeg mener at farmor Ida og onkel Leif levde isolert, slik at de var lite ute blant folk under hele krigen. Det var nok i første rekke av sikkerhetsgrunner. Til Leif kom ofte en god venn han hadde, nemlig Harald Halvorsen, en venn fra Drafn-miljøet. Harald handlet da gjerne inn for Leif og hans mor.»

I tillegg til sin jødiske herkomst tok faren John på seg illegale oppgaver. Foreldrenes totale situasjon var dermed slik at da frigjøringen kom, førte det til psykisk kolaps, og foreldrene måtte for en tid i behandling. «Jeg tror mor og far aldri kom seg helt over påkjenningen.» ⁷

8.3 Gabriel Baitz

Gabriel Baitz ble arrestert tidlig om morgenen mandag 26. oktober 1942. Han ankom Berg interneringsleir samme dag der han og fire andre arresterte fra Drammen og Lier ble innskrevet kl. 16.35.⁸

Allerede 4. november ble han løslatt.⁹ Dagen etter arrestasjonsdagen var Baitz akkurat 65 år og 1 måned gammel. Berg interneringsleir var ikke ferdigbygd da de jødiske arrestantene ankom i et stort antall. Fangene møtte forhold som slett ikke var klare til å ta imot dem. Arbeidet med leiren var blitt igangsatt våren 1942, men ennå ikke fullført. Det var verken senger der eller innlagt vann og latrine. De tre anvendte brakkene var iskalde. Nesten to uker etter ankomsten til Berg, 7. november, utstedte Quisling en forordning om at samtlige arresterte jøder over 65 år skulle løslates.¹⁰ Ifølge Nordmenn i fangenskap 1940-1945 ble Baitz løslatt allerede 4. november. Hvis dette er korrekt, må det ha vært en annen (tilleggs-)grunn til at han ble sendt hjem. Kanskje den er å finne i det nedenstående. (De to andre fra Drammen/Lier over 65 år ble løslatt 7. november.)

Tidlig i januar 1943 skulle Baitz arresteres på nytt. På det tidspunkt var det bestemt at ingen mannlige jøder gift med ariske kvinner skulle deporteres. Berlin hadde 25. november, dagen før deportasjonen, gitt et direktiv om at jødiske menn som var arisk gift, det vil si var omfattet av et såkalt «blandingsekteskap», ikke skulle deporteres.¹¹ Det antas at grunnen var at om så ble gjort, ville dette inngrepet i deres delvis «norske» familie sannsynligvis utløse betydelig støy i det større samfunnet, en støy okkupanten inntil videre ikke hadde lyst til å utløse. Ved å konsentrere seg om hel-jødiske familier, var det vel ikke så mange som ville ofre noe oppmerksomhet på saken.

Baitz ble derfor ikke deportert, men skulle på nytt arresteres og fengsles i Norge. Politibetjent Kristian Hovde i Statspolitiet i Drammen skrev slik i en rapport 11. januar 1943: «Ved forsøk på å arrestere jøden Gabriel Baitz, bopel Rebbansbakken 8 viste det seg at han var syk og lå til sengs lidende av rosen. Han ble syk 6. desember og har 2 ganger vært innlagt på Drammen sykehus. Sist natt har han ligget i feber og hustruen opplyste at hun hadde skiftet på ham 3 gange. Ved henvendelse i dag til doktor Søhol opplyste han at han igår ettermiddag var hos Baitz i det han fikk sitt fjerde tilbakefald. Han hadde feber i 39.6 og han mener at det ikke kan være tale om å ta ham opp av sengen.»¹²

«Gabriel Baitz ble ikke seinere under krigen arrestert, uvisst av hvilken årsak. Det kan være at den nokså milde Bjarne Mollatt valgte å legge Baitz-saken «nederst i bunken». Eller det kan (også) ha med sykdommen rosens egenart. Det er en nokså smittsom bakteriesykdom som kan blusse opp igjen etter å ha bedret seg en stund. Tyskerne skydde bakteriesykdommer. Kanskje deres frykt for å bli smittet fratok dem lysten til å arrestere ham, jeg vet ikke.

Jeg var ganske liten da dette skjedde, men når det gjelder «Lov om meldeplikt for jøder» av 19. november 1942, har jeg i dag noen vage hukommelsesbrokker. Min mor var pr. definisjon halvjøde og min nyfødte bror Per, som var født i oktober det året, og jeg var kvartjøder. Jeg husker at mor var redd og fortvilet; far var redd og oppbrakt.

Jeg kan også huske at min mor snakket mye om Philip (f. 1905) og Heyman (f. 1910) Selikowitz. Hun var selv født 1909 og jevngammel med dem. Jeg gjetter på at familiene omgikkes.»¹³

8.4 Emil Hausmann

Emil Hausmann var den ene av de to tyske jøder som fikk visum til Norge og oppholdstillatelse i Drammen på 1930-tallet på grunn av nazistenes forfølgelse i Tyskland etter 1933.

Han var født 15.3.1886 i Mainbernheim, Bayern, av jødiske foreldre Ruben og Regine Hausmann. Han ble konfirmert i den jødiske synagogen i samme by. Fra sitt 16 år oppholdt han seg i Nürnberg, hvor han var lærling i fabrikk. I sitt 22. år ble han soldat i den tyske hær. Han tjenestegjorde i 14. infanteriregiment i byen. I 1909 ble han fri fra militærtjeneste, hvoretter han var to år i et Berlin-firma som reisende og tre år i et Nürnberg-firma til verdenskrigen brøt ut.

Under krigen tjenestegjorde han i det Bayerische Infanteriregiment og ble tatt til fange av engelskmennene i 1917 ved Ypern. I 1919 var han fri fra engelsk fangenskap. Fra 1919 til 1920 var han ansatt som reisende for en Nürnberg-fabrikk. I 1920 startet han egen eksportforretning som han hadde til han dro til Norge i 1938. Han var gift med tysk statsborger Martha Mederer født 20. desember 1909 i Fürth, Bayern.

Hausmann oppga at han tjente 3500 kroner pr. år, var uformuende, barnløs og «oppga seg ikke tidligere tiltalt eller straffet».¹⁴

I Spørreskjema for jøder i Norge, som Hausmann fylte ut 27. mai 1942, oppgav han at han kom til Norge 23. november 1938, og at han tilhørte det jødiske trossamfunn. Ektefellen hadde derimot ingen jødiske innslag i familien.

Hans yrke av fag var kjøpmann, men var på det tidspunkt «Uten beskjeftigelse».

Utdannelsen var folkeskole og realskole, samt praksis ved fabrikker og som kjøpmann. Han hadde militær utdannelse som visefeldtwebel. På utfyllingstidspunktet var han bosatt med ektefelle i Konnerudgaten 10, opg. D. 6.¹⁵

I en rapport Statspoliti-betjent Kristian Hovde skrev i oktober 1942, er det opplyst at Emil Hausmann og Martha Mederer, som, i likhet med ham, var tysk statsborger, giftet seg 15. desember 1933.¹⁶ Da ekteparet fikk utreisetillatelse til Norge, ble de fratatt det meste av sin eiendom. Bare alminnelig innbo og løsøre fikk de med seg.¹⁷

Emil Hausmann ble arrestert mandag 26. oktober 1942, og sammen med fire andre arresterte fra Drammen og Lier brakt til Berg interneringsleir hvor de ble innskrevet kl. 16.35.

Emil Hausmann ble overført fra Berg til Grini 26. mars 1943 der han var til han ble sendt tilbake til Berg 16. februar 1944. Der var han til 8. mai 1945.

8.5 Bernhard Miller¹⁸

Bernhard Miller er blant dem for hvem det ikke finnes noe utfylt Spørreskjema for jøder i Norge fra 1942, men noe av hans bakgrunn er kjent fra andre kilder.

Ved arrestasjonen i oktober 1942 ble han avhørt av lensmannsfullmektig Einar Helgerud i Lier. Bernhard Miller oppga da sine personalia. Disse er referert i kapittelet Familier som ble værende.

Han ble arrestert mandag 26. oktober 1942, og sammen med fire andre arresterte fra Drammen og brakt til Berg interneringsleir hvor de ble innskrevet kl. 16.35.¹⁹

Som Gabriel Baitz var Bernhard Miller over 65 år. Av mangel på kapasitet ble alle på den alder tidlig løslatt; Miller 7. november, men han ble arrestert igjen 11. januar 1943 og plassert på Bredtveit. Derfra ble han løslatt 12 dager seinere.²⁰

8.6 Max August Israel Saenger

Max Saenger var den andre av de to tyske jøder som fikk visum til Norge og oppholdstillatelse i Drammen på 1930-tallet på grunn av nazistenes forfølgelse i Tyskland etter 1933.

Heller ikke Max Saengers Spørreskjema for jøder i Norge er å finne blant skjemaene fra Drammen politidistrikt, verken blant dem som ligger digitalt på nettet eller blant originalene i Riksarkivet under Drammen politidistrikt, men det finnes opplysninger om ham fra annen kilde.

Han var født 7.5.1896 i Hamburg av foreldre professor ved universitetet i Hamburg Alfred Saenger og hustru Amalie, døpt og konfirmert i Hamburg. Saenger var inntil 1933 Oberregierungsrat ved Gesundheitsbureu i Hamburg. På grunn av sin avstamning mistet han sin stilling og fikk 6000 Mark i pensjon.

Han giftet seg 29. oktober 1932 med en ikke-jødisk kvinne, Gertrud Götz fra Stuttgart, født 7.7.1900. Paret fikk en datter 10. oktober 1933, Eva Renate.

Han kom til Norge i 1938 og oppga ved arrestasjonen 26.10.1942 at han var translatør i medisinsk faglitteratur.²¹ I et kvitteringsdokument fra Berg interneringsleir datert 26. oktober 1942 er det opplyst at Saenger hadde bostedsadresse Konnerudgaten 10.²²

Max August Israel Saenger ble arrestert mandag 26. oktober 1942, og sammen med fire andre arresterte fra Drammen og Lier og brakt til Berg interneringsleir hvor de ble innskrevet kl. 16.35. Han ble overført fra Berg til Grini 26. mars 1943. Derfra ble han løslatt 27. april 1945.²³ I innkomstjournalen på Berg interneringsleir er yrkestittel innskrevet som «Dr. Juris» (fangenummer 57). I samme journal er fødselsdato innskrevet som 17.5.1896.

8.7 Familien Simann

Familien Simann, bestående av de tre søsken Isak, Rachel og Amalie samt Isaks sønn Robert og Rachels datter Brita, hadde fram til krigstid bodd på forskjellige adresser i Drammen sentrum. Sommeren 1942 var søsknenes bostedsadresse Vestre Nøste. Konsul Christensen hadde stilt sin bolig til rådighet for de tre søsken.²⁴ De tilhørte derfor Lier lensmannsdistrikt.

Om det som skjedde forut for arrestasjonsdagen mandag 26. oktober, vet vi at Isak var innlagt på Drammen sykehus hvor han døde søndag 25. Da lensmann Skogen ville arrestere Robert mandag 26. oktober, var også han på sykehuset. Skogen ble der nektet å få denne med seg. Skogen skrev samme dag i en rapport til Drammen politikammer at «Ovennevnte [Robert Simann] ligger f.t. syk på Drammen sykehus (hjerteonde). Sykehusets vedkommende er gitt beskjed om å underrette meg om hvor når han skal utskrives.»²⁵

Hva som faktisk har hendt, har Gullborg Gundersen gitt en versjon om: Da Isak Simann lå på sitt siste på Drammen sykehus søndag 25. oktober 1942, var to medlemmer av den mosaiske menigheten i Oslo kommet til Drammen for å sitte ved en kjær trosfelles dødsleie. Sønnen Robert var også ved sykeleiet. Da han fikk se sin far død, «gikk han rett i gulvet med hjerteattakk». Personalet tok hånd om ham.²⁶

Isak Simann hadde fra unge år stått støtt i sin jødiske tro, med en klar oppfatning om den rette vei for mosaiske troende. Dermed kom han, sammen med bl. a. sin far Benjamin Simann, i 1917 til å stå som en av utbryterne da Det Mosaiske Trossamfunn ble splittet. Disse utbryterne etablerte en ny mosaisk menighet i Kristiania: Den Israelittiske Menighet. Imidlertid ble disse to forent samme dag verdenskrigen brøt ut.²⁷

Om situasjonen i oktober 1942 vet vi at noen i det jødiske miljøet (også i Oslo) var diskret varslet om den forestående politiaksjonen mot de mannlige jødene. Det som ellers er omstendighetene, kan være slik: Da trosfellene fra Oslo kom, hadde de med seg de illevarslende nyheter. Det ble en rådslagning mellom sykehuslegene, trosfellene fra Oslo og Robert om hva som kunne gjøres. Trosfellene kan også ha fått kunnskap om at sykehus i Oslo ville dekke jøder der med fiktive diagnoser. Så har Drammen sykehus muligens villet gjøre det samme for Robert.

En interessant og supplerende opplysning om disse omstendighetene gir avdelingsleder ved dokumentsenteret i Vestre Viken HF, Marit Jenny Steen. I en e-post 4. august 2016 til denne forfatter skriver hun at et funn i en protokoll (ikke journal) fra 1942 viser at Robert ble innskrevet 23. oktober med en latinsk satt diagnose som angir at Robert hadde både feil på hjerteklaff og hjerteinfarkt. Hvorvidt dette var en reell eller fiktiv diagnose, kan en bare spekulere på. Protokollen forteller videre at Robert var under forpleining på sykehuset i 33 dager, til 24. november.

Det som derimot er sikkert, er at lensmann Georg Skogen aldri fikk beskjed fra sykehusets om noe utskrivningstidspunkt. Derimot fikk han etter hvert vite at Robert var stukket av. En plan var lagt for å ta Robert ut og kjøre ham til Oslo. To på hverandre sene kvelder var avsatt. To biler skulle komme fra Oslo; den ene skulle kjøre foran.

Hvis aksjonen ikke lyktes første kveld, skulle det forsøkes neste kveld. Robert fikk beskjed om at på et bestemt tidspunkt skulle han bare forlate rommet sitt med alle eiendeler liggende på bordet for å gi inntrykk av at han bare var borte en kort stund. Han kunne gå ut i sykehusets klær, det var nye klær til ham i bilen som ventet. Ble han stoppet av noen på veien, skulle han svare at han bare skulle ut for å røyke. I så fall måtte han gå tilbake, og prosedyren skulle gjentas neste kveld. Alt gikk glatt første kveld. Robert kom trygt til Oslo.²⁸

De tre kvinnene Amalie, Rachel og Brita Simann ble pålagt meldeplikt.

Flukten til Sverige

Det var ikke annet å gjøre for de nå fire i familien Simann enn å komme seg vekk fra Norge. To av medlemmene – mor og datter – var som tidligere nevnt svenske statsborgere og kunne ikke hindres i å forlate landet på åpent, lovlig vis. Amalie og Robert måtte smugles over grensen. Det er fortalt at Amalie var så liten kroppslig sett at hun i den kritiske fasen av flukten kunne skjules i en stor kasse.²⁹ Robert flyktet samme vei til Sverige.

Registeret for mottak av flyktninger i Sverige viser at Rachel (som altså ikke var flyktning) ble registrert i Sverige 22. november, Amalie 28. november og Robert 4. desember. Brita er ikke å finne på listene,³⁰ men var vel som svensk statsborger ikke så viktig å få registrert.

Søstrene Amalie og Rachel Simann vendte etter at krigen var over, tilbake til Drammen og gjenopptok forretningsvirksomheten i sine gamle lokaler. Folk som handlet i deres forretning, husket de to lenge etter at de var døde; som «jødedamene».

8.8 Moritz Becker

vognmann, f. 26-11-74. Arr. 26-10-42, ovf. Berg ank 26-10-42 (f.nr. 59), løsl. 7-11-42.³¹

8.9 Frida Schiff

Da lensmannsbetjent Villy Jensen i Lier fredag 14. september 1945 forklarte seg på landssvikavdelingen i Drammen under forberedelsene til rettsaken mot tidligere lensmann Georg Skogen, fortalte Jensen at han i tillegg til booppgjøret hos Simanns hadde kjennskap til to jødeboer til i Lier. Det ene av dem var etter Frida Schiff. Hos henne var det ingen midler.³²

Med bosted i Lier skulle hun vært kjent fra Drammen politidistrikts papirer. Det er hun ikke, men Villy Jensen får støtte for lokaliseringen i Kristian Ottosens I slik en natt (1994). I oversikten over ‘Jøder deportert fra Norge 1940-45’ bak i boka er Frieda Schiff oppført med boadresse Øverskogen. Det fremgår at hun var født 20.12.1876 og var husmor. Hun ble arrestert 26. november 1942 og deportert med Gotenland 24. februar 1943. Frieda Schiff ble drept i Auschwitz 3. mars samme år.

Men før det hadde en del hendt. I Nordmenn i fangenskap 1940-1945 (2004) ser vi at fornavnet er stavet Frida, og at hun ble arrestert første gang 19. desember 1941 og brakt til Grini samme dag. Allerede 7. januar 1942 ble hun løslatt, for så å bli arrestert for annen gang den 26. i samme måned. På nytt ble hun overført til Grini hvor hun satt til 2. februar s. å.

Det kan ha vært i perioden fremover at hun har kommet til Øverskogen i Lier, der hun altså ble arrestert samtidig med andre kvinnelige jøder i Norge. Hun satt fanget på Bredtveit til deportasjonsdagen i 1943. Det er lett etter hennes mulig utfylte Spørreskjema for jøder i Norge på Digitalarkivet, det kunne muligens ha vært opplysende, men skjemaet finnes ikke i den alfabetiske rekkefølgen under Oslo/Aker.

Frieda Schiff er heller ikke å finne i verket Våre falne. Det forklares vel med at hun i Norsk fangeleksikon. Grinifangene (1946) er oppført med bosted ‘Oslo/Wien’. Det kan tyde på at hun var østerriker og av dem som fikk slippe ut av Tyskland/Østerrike med visum til Norge like før krigsutbruddet.

8.10 Arpad Lehner

Under ovennevnte forklaring oppga Villy Jensen også Arpad Lehner som bosatt i Lier. Han var imidlertid ungarer, og det ble ikke gjort beslag i boet.³³

Om Lehner står det i Nordmenn i fangenskap 1940-1945 at han var født 25.5.1896, bosatt i Asker og musiker av yrke. Han ble arrestert 30. november 1942 og overført til Bredtveit samme dag. Den 10. desember s. å. ble han sendt til Berg interneringsleir hvorfra han ble løslatt 21. januar 1943. Han ble på nytt arrestert 20. april s. å. og samme dag på nytt overført til Bredtveit. Han kom til Grini 8. mai hvor han var til han kom til Berg interneringsleir 16. februar 1944. Der var han til freden kom. Heller ikke Lehners mulig spørreskjema er funnet.

Omstendighetene som brakte Lehner til Lier, er ikke undersøkt. Men et søk på Internett leder fram til en Wikipedia-artikkel om pianisten Robert Levin om hvem det står at han tidlig hadde studert med professor Arpad Lehner.

9 Drammens Tidende i 1942

En grundigere analyse av de to drammensavisenes holdning til det såkalte «jødespørsmålet» i mellomkrigstiden og Drammens Tidendes ditto i krigsårene er ikke definert inn i rammen av denne studien. Men året 1942 peker seg så ut i historien om jødenes skjebne at Drammens Tidendes omtale det året av jødenes sak skal ettergås litt nærmere.

«Jødene står bak»

Tirsdag 20. januar – tilfeldigvis [?] samme dag som Wannsee-konferansen – trykte mange av landets aviser en kunngjøring fra NS-myndigheten om at legitimasjonskortet til alle norske jøder skulle stemples med en stor rød J, også Drammens Tidende (22.1.), og en større, usignert artikkel om at «Jødene står bak», tilsendt fra NAT. Artikkelen var ikke satt opp med noe kommenterende utstyr; lederen henviste ikke til artikkelen. Derimot var den satt på fremskutt plass, to-spalter bred og hele siden høy. Artikkelteksten, som ikke hadde noe lokalt opphav, gjentok alle velkjente antisemittiske sjablonger som hadde vært benyttet i ti-årene forut.

«Jødedom og sosialisme»

To dager etter «Statsakten» på Akershus festning trykte Drammens Tidende tirsdag 3. februar en underleder med tittelen «Jødedom og socialisme», signert E.T. (Erling Traaholt). Tiden var vel nå inne for å økte takten i tiltakene mot jødene. Traaholt hadde fra tid til annen signert lederartikler i avisa. Den innledende setningen denne gang var: «Det var skapt en stor folkebevegelse her i landet som krevet et politisk systemskifte.» Han hadde åpenbart vært lite i kontakt med massene.

«… befridd fra verdensjødedom»

At justisminister Sverre Riisnæs deltok i et møte i Drammens teater fredag 13. februar, arrangert av Drammen krets av Nasjonal Samling, var rett nok utenfor avisas kontroll. Men oppslaget dagen etter – over tre spalter hvorav den ene gikk helt ned, med foto og rammetekster – var avisas valg. Imidlertid refererer artikkelen ikke annet av de visiter Riisnæs avla hos jødene enn denne: «Vår hovedoppgave er atter å gjøre det norske folk til et sunt og kraftig folk, som ryster av seg innflytelsen fra de onde makter i samfunnet, verdensjødedommen og dens redskaper storkapitalen og bolsjevismen.» Det var først en måned seinere at han avslørte noen av de midler som skulle tas i bruk for effektivt å få satt en stopper for denne innflytelsen.

«Grunnlovens paragraf 2 er gjeninnført»

Tydeligere ble taktomslaget da Sverre Riisnæs i et møte 12. mars på kommunelokalet Haugestad i Lier presenterte for hele landet at NS-myndigheten hadde gjeninnsatt den tidligere «jødeparagrafen» (§ 2) i Grunnloven. Lier NS hadde fått Riisnæs, som lovens initiativtaker, til å redegjøre. Møtet ble referert under tittelen «Jøder har ikke adgang til Norge» i både Drammens Tidende og Tønsbergs Blad 13. mars.

Møtets høydepunkter var disse: Etter å ha blitt ønsket velkommen av kretspropagandaleder Ernst Løvaas, blitt hyppig avbrutt av spontant bifall, og etter å ha sluppet nyheten om lovtilføyelsen, uttalte Riisnæs om jødene at «Jødefaren var langt mindre i 1814 enn i dag. Men fordi Eidsvollsfedrene var norske og sunde, fordi de lyttet til blodets røst forbød de jødene adgang. De vilde ikke ha det utøyet ind på seg. Jeg er ikke kommet her for å oppfordre til jødeforfølgelse. No er imidlertid adgangen stengt og de vi har igjen skal vi nok klare å gjøre opp med». – Klarere kunne ikke jøder bli advart.

Stille før stormen

Utenom dette som er referert, var det ikke mye å lese om norske jøder. En og annen beskjeden og beskjedent plassert utenriksnotis om jøder forekom nok, men mandag 21. september merker man seg annonsen for kinofilmen «Jødedom og pengevelde» som skulle vises på Paladsteatret dagen etter. Det var adgang for NS’ medlemmer med bekjente, i tillegg til NSUF. Det var gratis adgang. I Paladsteatrets nabolokale holdt den jødiskeide A/S Enggatens Kledesmagasin til.

En kan vel si i denne sammenheng at NS ikke var spesielt aggressive i sin jødepropaganda. Temaet var ikke mye markedsført. Det kan vel antas at verdensjødedommen ikke plaget det jevne medlem.

«Mordet på Østfoldtoget»

Dramaet på østfoldtoget fikk konsekvenser for artikkelstoffet om jøder og jødiske anliggender. Tittelen ovenfor var satt på en kort, enspaltet NTB-notis lørdag 24. oktober om drapet på grensepolitikonstabel Arne Hvam, i den såkalte «Feldmann-saken». Notisen ble innledet med «Den andre jøden, Willy Schermann, som var delaktig i mordet på …», noe som tyder på at Drammens Tidende kan ha (bevisst?) forsømt seg ved å unnlate å trykke en innledende artikkel. Saken blir bare notis-vis fulgt opp noen ganger seinere.

Det er antatt at denne episoden utløste massearrestasjonen 26. oktober.

«Settepotetene»

Det var to dager seinere, mandag 26. oktober, at arrestasjonsbølgen mot de norske, mannlige jøder fant sted. Denne må ha kommet brått på også for Drammens Tidende som må ha havnet på et sidespor, idet avisa den dagen trykte en lederartikkel om hva som lønte seg i lengden – små eller store settepoteter.

Det var først dagen etter at avisa var på hovedsporet igjen med lederen «Jødespørsmålet i Norge». Den nevnte ikke arrestasjonene. Det lå utenfor det tillatte å fortelle om dette, aksjonen skulle være diskret, men å gi indirekte moralsk støtte til de overgrep som ble iverksatt dagen før og som raskt må ha blitt kjent i befolkningen, det lå innenfor.

«Jødespørsmålet i Norge

Jødespørsmålet har ikke vært av de store og plagsomme her i Norge, sammenlignet med andre land. Men at våre forfedre var fullt klar over hvilken uheldig utvikling det kunde føre til om jødene fritt og ukontrollert fikk innvandre til landet framgår best av grunnloven av 1814 hvor jøder ettertrykkelig forbydes adgang til riket.

Denne paragraf ble imidlertid forandret etter en hard strid, hvor ikke minst Henrik Wergeland gjorde en stor innsats til fordel for jødene. Det er i og for seg ganske symptomatisk at Henrik Wergeland stod på denne side. Han var en lett bevegelig natur, hans medlidenhetsfølelse var lett å spille på, og nettopp den har de jødiske kretser til alle tider forstått å utnytte hos sine vertsfolk.

Dette forhold er no forandret. Den nye tid godtar ikke noe medlidenhetsklynkeri overfor jødene. Den ser kaldt og fornuftsmessig på hele jødeproblemet og handler deretter. Jødene har vært Europas, jo hele verdens ulykke. De er framfor noen trådtrekkerne som har fått verden inn i den krig vi no opplever. De land som slutter seg til nyordningen i Europa har derfor alle som en gått inn for å ordne opp i jødespørsmålet. Det er både et internasjonalt og nasjonalt spørsmål.

Turen er no kommet til Norge. Grunnloven har alt for en tid siden fått igjen sin jødeparagraf. Som det framgår av den lov som vi i dag offentliggjør på annen plass i avisen, vil all formue tilhørende jøder i Norge bli inndratt.

Når denne formuesinndragning finner sted på dette tidspunkt, like etter mordet på grensepolitikonstabel Hvam på Østfoldbanen hvor to jøder var implisert, så kan nok denne begivenhet være en ytre årsak. Men inndragningen kan ikke sees som noen hevnakt mot jødene i sin alminnelighet for disse tos forbrytelse. Den har en langt videre bakgrunn. Jødene er et fremmed raseelement, som også her i Norge har vist evnen til stadig å sikre seg en økende innflytelse innen samfunnet. Og jødene har til stadighet vist at de er fiendtlig innstilt overfor den nye utvikling i Europa. Jødespørsmålets løsning måtte derfor komme også i Norge såvel som i de andre nyorienterte land i Europa.

Den lov vi no har fått om inndragning av jødenes formuer i Norge er det avgjørende skritt til spørsmålets løsning.»

Drammens Tidende 27.10.1942, lederartikkel.

Medlidenhetsklynkeri

Drammens Tidende unnslo seg altså ikke for å forherlige grove tyverier fra landets borgere, og det er fristende å ville raljere over lederartikkelens verbale lirum-larum, men ett enkeltord må trekkes fram: ‘medlidenhetsklynkeri’. Det målbærer en holdning som moralsk og politisk er i nær slekt med det mer moderne ‘godhetstyranni’.

For øvrig legger en merke til at det var en formuesinndragning Drammens Tidende mente var løsningen av «jødespørsmålet». Den nye «Lov om inndragning av formue som tilhører jøder» blir da også trykt tett inntil lederartikkelen. (Loven er sitert i Vedlegg (1) bakerst.) Den kom til å få stor betydning for noen jøder fra Drammen og Lier.

Den 10. november trykte avisa også en kunngjøring fra Finansdepartementet om at ovennevnte lovs § 3 bestemte at det inndratte skulle forvaltes av Finansdepartementet, og at dette departement kunne gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av disse bestemmelser. I den anledning ble det bestemt at 1) Til å forestå forvaltningen av de inndratte formuer oppnevnes et likvidasjonsstyre bestående av en leder (likvidator) og to rådgivere. 2) Som likvidator er oppnevnt høyesterettsdommer Egil Reichborn-Kjennerud. Som rådgivere er oppnevnt disponent Rolf Svinndal og tekstilagent Erik Berge.

Dette nasjonalt omfattende tiltak pekte fram mot «Forordning fra Finansdepartementet av 20. november 1942 med forskrifter vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder» idet forordningen hjemlet opprettelse av tilsvarende styrer på lokalplan, til å behandle enkeltboer. (Forordningen er sitert i Vedlegg (2) bakerst.) Omtalte forordning trykte Drammens Tidende 24. november.

I samme avisutgave ble også trykt en enspalters artikkel «Martin Luther: ‘Bort med jødene’.» Artikkelen siterer fra Martin Luthers samlede verker, Erlangen-utgaven, bind 32. s. 233-238, åtte hatefulle punkter. Artikkelen ble også trykt i andre aviser som «Adresseavisen» og «Fritt Folk». At den ble trykt to dager før deportasjonene av jødene 26. november, var neppe tilfeldig.

Meldeplikt for jøder

Torsdag 19. november trykte Drammens Tidende kunngjøringen «Lov om meldeplikt for jøder.» Umiddelbart kunne loven virke overflødig siden alle mannlige jøder var arrestert og kvinnelige jøder var pålagt meldeplikt. Men disse var i utgangspunktet fulljøder. Med den nye loven ville en sikre seg alle av jødisk avstamning.

Med den nye loven, som i tillegg til ‘heljøder’ også omfattet ‘halvjøder’ og ‘kvartjøder’, kom svært mange i vårt område i faresonen, ja, så godt som samtlige i de jødiske og jødiskættede familiene i Drammen. Dette rammet i mye større utstrekning personer som ikke hadde noe forhold til jødedom, og som sjelden eller aldri tenkte over at de hadde jødiske aner. Om det var noen som med bakgrunn i dette meldte seg i vårt distrikt, sier tilgjengelige kilder ikke noe om.

Oppsummering

Drammens Tidende fulgte ikke opp kunngjøringene om jødefiendtlige lover/forordninger med å vurdere positivt deres viktighet i situasjonen, om vi ser bort fra lederartikkelen 27. oktober. Lederartikkelen og kunngjøringene antas å ha blitt publisert som følge av et større eller mindre trykk fra NS’ propagandatjeneste. En fortsatt daglig utgivelse var tuftet på samarbeidsvilje hos avisas utgivere.

Drammens Tidende hadde atskillig å svare for 8. mai 1945. Avisas bidrag til dels å støtte, dels å tåkelegge forfølgelsen og tilintetgjørelsen av de norske jødene var blant mye annet ‘Pressens æresrett’ skulle uttale seg om etter krigen. Uttalelsen ble besk.

10 Inndragning

Samtidig med at tyske nazister likviderte de norske jødene i Auschwitz, likviderte Quislings håndgangne menn og kvinner de samme jødenes formuer her i Norge. Dette sjeldent usmakelige valg av betegnelse var uttrykket NS-myndighetene benyttet om sin plyndring av boene etter både deporterte og flyktede jøder. Denne var hjemlet i Quislings «Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder». (Loven er sitert i Vedlegg (1) bakerst.) Loven ble presisert med en Forordning fra Finansdepartementet av 20. november 1942 med forskrifter vedrørende inndragning av formue som har tilhørt jøder. En legger her merke til en språklig, vel gjennomtenkt divergens idet loven benytter verbtiden presens (‘tilhører’), mens forskriftene benytter verbtiden fortid (‘har tilhørt’). Likvideringen av i alt 1381 jødeboer i Norge¹ skulle med andre ord strengt tatt finne sted i løpet av 26 dager. Formelt var fristen satt til 1. januar 1943. Det kunne ikke holde. Ved lov av 30. desember 1942 ble fristen forlenget med seks måneder.² Det holdt ikke det heller.

I NOU 1997: 22 side 25 blir det spekulert i om motivet for inndragningen var å sikre at formuen forble i landet og under NS-myndighetenes kontroll, et tiltak som kan ha hatt brodd mot tyskerne. Kanskje så man i dette også spor av en drakamp mellom tyskerne og NS-myndighetene etter som formuen ble delt. Tyskerne skulle få jødenes gull, sølv, smykker og ur, mens NS-myndighetene fikk hånd om resten.

10.1 Familien Simann³

«På mange felter var han erkekonservativ og intolerant. For eksempel stilte han seg avvisende overfor jøder, kommunister, fargede og alle former for religion, samt skilsmisse», skriver Elisabeth Skogen om sin far, Georg Skogen.⁴ Følgelig er det ingen grunn til å tvile på Lier-lensmann Georg Skogens tjenestevilje for landets innsatte myndigheter. Vi har endog hans eget utsagn fra 26. oktober 1942 om at «For begge de nevntes vedkommende [Isak og Robert] er skridt tatt til inndragning av mulig formue». Allerede samme dag loven trådte i kraft, var han altså i arbeid med saken. Det hadde han ikke behøvd.

Onsdag 28. oktober innfant en tremanns-gruppe seg i Rachel Simanns bolig på Vestre Nøste der resten av familien også bodde. Lensmann Skogen skulle foreta en registrering av Isak Simanns innbo. Det gjaldt å være tidlig ute før eierne fjernet noe.

I hans «Utskrift av registreringsprotokollen for Lier lensmannsdistrikt» datert samme dag skriver han feilaktig: «Tilstede: Amalie Simann, som ble gjort kjent med forordningens § 4, samt ble anmodet om å oppgi sine eiendeler.» Han mener lovens § 4; en forordning om inndragning med instruks kom først 20. november. (Forordningen er sitert i Vedlegg (2) bakerst.)

I forordningens § 2 leser en at de kommende bobestyrere «bør fortrinnsvis ha juridisk utdannelse». Elisabeth Skogen forteller at etterat hennes far hadde fullført handelsgymnas i Norge, dro han utenlands for å fortsette sine økonomiske studier. I seks år arbeidet han i banker i Hamburg, Brussel, London og Paris. «Til slutt var han en fullbefaren bankmann og snakket tre utenlandske språk flytende.»⁵

Allerede under registreringen var altså en etter omstendighetene godt kvalifisert lensmann til stede, samt to kontrollerende rådgivere: Arne Hauge-Gjester og Villy Jensen. Til stede var også avdødes søster Rachel og hennes datter Brita som begge ble gjort kjent med «forordningens» § 4, og som ble pålagt å oppgi avdødes eiendeler. Den komplette registreringslisten er pent satt opp med maskin, påført Lier lensmannskontors stempel og lensmannens underskrift. Deretter var det samme prosedyre for Roberts eiendeler, med de samme tilstedeværende, minus Brita. Rachel opplyste formelt at Robert på det tidspunkt lå syk på Drammen sykehus og derfor ikke kunne være til stede.

Da var lensmannen kommet så godt i gang at han gjorde unna også en liknende registrering av Amalie Simanns eiendeler, med eieren til stede, samt de samme vitner. Dermed hadde han sikret seg grunnlaget for seinere å kunne likvidere de tre boene. Før han var helt ferdig med dagens oppgaver, iverksatte han «forsegling i samtlige 3 boer».

«Avvisende overfor jøder»

Med tanke på Elisabeth Skogens vurdering av sin far må det vel antas at det var en lettelse for ham å få lede avviklingen av heljødene Simanns samlede bo. Ikke uten tilskyndelse, men helt for egen regning og risiko, hadde jo disse mindreverdige individer ved sin flukt fra landet endelig lettet noe på det av Georg Skogen sterkt følte trykk mot seg og sine meningsfellers velvære.

Skogens håndtering av avviklingen av disse tre boene er svært detaljert spesifisert. Det håndverksmessige ved avviklingen virker svært ryddig. Han gikk til saken med det største alvor. Det skal Skogen ha. Men hans mulige vurderinger av de etiske sider ved den kommuniseres verken tidlig eller seint i den årelange prosessen som startet oktober/november 1942. Det skal også erkjennes at tonen i de brev som går også fra andre aktører, så som departementsansatte og advokater som opererte i dette svært urene farvannet, heller ikke bar noe preg av at de innså sin medvirkning i denne delen av det verdenshistoriske dramaet.

Først 17. august 1944 kunne lensmann Georg Skogen i Lier omsider sende tre sett innberetninger, status og oppgjør til Likvidasjonsstyret, alle datert dagen før. For en lekmann fortoner innberetning, status og oppgjør seg som ryddig utført, som et ærlig ment forsøk på å være seriøs. Dokumentene viser at han også hadde deler av regnskapet inne til revisjon, rett nok av NS-revisor Aug. Teilmann i Drammen, som avgir en erklæring på Hirdens papir.

Men Skogen hadde oversittet fristen med mer enn ett år. Det var en generell tendens, muligens forårsaket av at bobestyrerne ved lang tidsbruk kunne henvise til den ved sine krav om salær. Likvidasjonsstyret ble tidlig mistenksom og skrev til bostyrene 3. april 1943: «For å unngå misforståelser gjøres oppmerksom på at salæret for bostyrerne ikke blir fastsatt under henvisning til den tid som er anvendt, men at det særlig vil bli tillagt vekt på hvor hurtig og ekspeditt boene blir likvidert.»⁶ Skogens korrespondanse viser at han har vært nødt til å forholde seg til både advokater, finansinstitusjoner o.a. for å få klarlagt alle sider ved Simanns formuesforhold før han kunne gjøre opp status. Vi kan vel unne oss den forestilling at disse samarbeidspartnere – begrunnet i sakens natur – ikke satte på fullt trykk i sin medvirkning.

Det hører med til historien at først 29. januar 1945 ble saken definitivt avsluttet i og med at Likvidasjonsstyret da tilskrev Finans- og Tolldepartementet angående utbetaling av honorar for bostyrets medlemmer, alt etter forskriften. Skogen hadde selv i brev 17. august 1944 til Likvidasjonsstyret foreslått kr 300 til hver av de to medlemmer Thorvald Helmen og Eilert Sørnes. For seg selv foreslo Skogen seinere at Likvidasjonsstyret fikserte honorar for ham.

De 2×300 kroner ble akseptert av departementet. For Skogen gjaldt at «I betraktning av det arbeide som er nedlagt i boene finner vi å kunne anbefale at lensmann Skogen blir tilstått kr 1 500.- i salær for nevnte boer.» Men før det hadde mye skjedd.

Bostyret utnevnes

Det nå tilgjengelige arkivmaterialet viser hvordan lensmann Skogen allerede fra oktober 1942 navigerte energisk for å få seilt sine oppgaver i havn. Tirsdag 24. november administrerte han på Gilhus et forberedende møte i likvidasjonsboet etter Isak, Robert og Amalie Simann, torsdag var bostyret i boligen til Simanns for å sammenholde det derværende løsøre med registreringslistene fra 28. oktober. Bostyret godtok enstemmig de oppførte verdivurderinger, med unntak av dem som var oppført for malerienes vedkommende. Disse ble vedtatt flyttet fra det ubebodde huset «til mer betryggende lagringsplass».

Deretter tar Georg Skogen ikke seinere enn 30. november til med sin betydelige korrespondanse med Likvidasjonsstyret. Han sender styret bl.a. et brev der han oppgir at han har tillatt seg å oppnevne Thorvald Helmen, Gilhus i Lier og Eilert Sørnes, Høvik i Lier til medlemmer av bostyrene. Han utber seg en stadfestelse av utnevningene. Det fikk han 4. desember.

Loven må følges

Kildematerialet for dette kapitlet utgjøres stort sett av brev med vedlegg sendt mellom ulike aktører. Korrespondansen har alle sitt å fortelle fra tidens – nå historiske – begivenheter. Noen brev fremstår likevel som mer interessante for oss i dag enn andre, brev som viser at også plyndring skal utføres i henhold til et oppsatt regelverk. Ingen skulle få ta NS-styret i å trikse seg fram etter innfallsmetoden.

I loven om inndragning heter det i § 1 at inndragningen skulle gjelde for «jøder som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet». Siden Rachel Simann verken var norsk statsborger eller oppholdt seg her i landet, var hun unntatt fra inndragningen.

Fra sin posisjon i Sverige kunne hun følge med på hva som foregikk i hjemlandet. Der skjedde bl.a. det at «Offentlige kunngjøringer», som kom som tillegg til Fritt Folk, helt fra høsten 1942 trykte lange lister over jøder hvis formuer Innenriksdepartementet hadde gjort beslutninger om å inndra. Beslagsbeslutningene var utarbeidet på grunnlag av J-stempling i jødenes legitimasjonskort. Offentliggjøringen var som proklama å regne, den skulle varsle mulige fordringshavere i boene om at de måtte fremsette sine krav.

Dette tilbudet om å få levere krav i dødsbo benyttet Rachel Simann seg av og satte sin norske advokat Knut Dybwad i sving. Den 6. januar 1943 skrev han et brev til konkursbobestyrer Finn Enger der denne ble gjort oppmerksom på at A/S Manufakturutsalget hadde 2402 kroner til gode av Isak Simanns dødsbo. Av dette beløpet var 1202 kroner summen av utgifter for innleggelse på Drammen sykehus, til dødsannonser i Drammens Tidende og Aftenposten, samt til Kristiania Begravelsesbyrå. Finn Enger godkjente disse postene som fordring.

Fritt Folk trykte lister med slike kunngjøringer i sine numre 261-264, 268 i 1942. bl.a. også nr. 9 tirsdag 12. januar 1943. På den ene av listene i «Offentlig kunngjøringer» 12. januar 1943 finner vi Rachel Simann som tilfelle nr. 28 – men hun var jo svensk statsborger og skulle ikke stå der!

Den 16. januar skrev derfor Knut Dybwad til Innenriksdepartementet der han først tilkjennega at han var kjent med at Det svenske Generalkonsulat overfor departementet hadde gjort en demarche i anledning av at blant andre fru Rachel Simann var oppført på en i «Offentlige kunngjøringer» inntatt liste over jødiske personer hvis formue var beslaglagt. «Jeg tør gå ut fra at der kommer en beriktigelse i Offentlige Kundgjøringer om feiltagelsen. Imidlertid trenger jeg, som fru Simans rettsfullmektig her, snarest mulig en uttalelse fra departementet om at hennes midler ikke er beslaglagt, og jeg tør be om å få en sådan», het det til slutt.

Datert 19. januar skrev Innenriksdepartementet slik i et brev til Finansdepartementet: «I tilslutning til brev herfra av 5. januar 1943 meddeles at Rakel Simann, V. Nøsted, Lier f. 24/7 1887, som står oppført som nr. 28 i Innenriksdepartementets beslutning av 23. desember 1942 om inndragning av formue som tilhører jøder, skal strykes av listen da hun er svensk statsborger.» Den 2. februar skrev Finansdepartementet et brev til Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer, Gardeveien 2 c, Oslo bl.a. «om at beslutningen om formuesinndragning i henhold til jødeloven er opphevet for: Rakel Siman, V. Nøsted, Lier, nr. 28 på Innenriksdepartementets liste av 23. desember 1942.» (Også Martha Leimann, Casparis gate 9, Oslo fikk i samme brev et tilsvarende vedtak opphevet.)

Rachel Simanns formue

Det er ikke avdekket at lensmann Skogen foretok noen registrering av Rachel Simanns formue. Han var tidlig klar over hennes statsborgerskap. Imidlertid finnes det en flere siders maskinskrevet fortegnelse over Rachel Simanns innbo og løsøre i dokumentene etter Gullborg Gundersen. Trolig er det hun som har satt den opp eller fått den oppsatt i forkant av Rachel Simanns ønsker om å få dette sendt til Sverige. Hvorvidt dette hennes ønske gjaldt alt eller deler av innboet, er uklart, men i brev tilbake til Gullborg Gundersen allerede vinteren 1943 både bekrefter hun at møbler er mottatt og takker for det arbeidet som Gullborg, hennes venninne i Drammen, har lagt ned i den forbindelse.

En koffert med Rachel Simanns sølvtøy ble en utfordring. Hun ville ha den også sendt til Sverige, rimeligvis. Hvorvidt det lyktes, selv med involvering av den svenske generalkonsul i Oslo, er ikke klarlagt. Ifølge fortegnelsen var det en betydelig mengde sølv det var tale om.

Gull og sølv, smykker og ur

I et brev 12. november 1942 til Statspolitisjefen fra Vidkun Quisling het det at ved inndragingen av jødenes formue skulle lomme- og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti. De beslaglagte gull-, sølv- og smykkegjenstander skulle som frivillig bidrag til dekning av krigsutgiftene stilles umiddelbart til disposisjon for dem Herrn Reichskommisar ved det tyske sikkerhetspoliti. Det må antas at gull- og sølvgjenstandene skulle benyttes av de tyske myndighetene til betale transporten av jøder til utryddelsesleirene. Transport kostet. Det var vanlig praksis at jødene måtte betale sin egen transport.⁷

For Simanns formuer er et par observasjoner interessante: De fortegnelser Skogen satte opp over Isak, Amalie og Roberts bo, inneholder ikke noe om ur og smykker. Riktig nok skulle dette listeføres for seg, men det er en rimelig antakelse at disse gjenstandene var fjernet før registreringen. Gullborg Gundersen forteller at hennes mor av søstrene Simann hadde fått svært mye verdifullt å skjule, herunder et betydelig beløp i kontante penger, som datteren Gullborg ikke fikk kjennskap til. I dødsboet etter Gullborg Gundersen ble det funnet noen usedvanlige lommeur, lommeur som av en fagmann ble vurdert som oppsiktsvekkende. Det kan være ur som ble reddet fra likvidasjonen.⁸

Razzia

«Et større pengebeløp i sedler som tilhørte Simanns, ble overlatt i familien Gundersens varetekt. Familien bodde i Schwartz’ gate 38 på Strømsø. Sedlene ble lagt i et Norges-glass som igjen ble lagt i et dropsspann. Dette ble gravd ned i hagen ved huset. Dette var vinteren 1942/43. Etter en stund fikk man en frykt for at telen skulle ha bearbeidet spann og glass, som deretter ble gravd opp for inspeksjon. Det viste seg at naturkreftene hadde arbeidet, og sedlene var fuktige. For å få dem raskt tørket, ble de lagt inn for tørking i komfyren. Den dagen var det razzia i Schwartz’ gate med husundersøkelse. Også nr. 38 fikk inspeksjon, men ingen kikket i komfyren.»

Bjørg Marit Gilje.⁹

Ektefelle og barn

Inndragningene omfattet etter loven også formue som tilhørte de nevnte jøders ektefelle og barn. Det fremgår imidlertid av «Instruks nr. 1» fra Likvidasjonsstyret at når inndragning ville berøre «arisk ektefelles eller annet familiemedlems formuesgjenstand på en måte som, alle hensyn tatt i betraktning, kan anses ubillig», da kunne søknad fremmes for Likvidasjonsstyret som skulle forelegge søknaden for Finansministeren. I såkalte «blandingsekteskap» var normalen at beslaget ble opphevet.¹⁰ Kapitlet Okkupasjon omtaler noen tilfeller der unntak på dette grunnlaget ble gjort gjeldende i Drammen.

Bildende kunst på auksjon

De siste to-tre tiårene har sett en voksende oppmerksomhet omkring nazistenes likvidasjon av de jødiske boene. En av dem som har boret i temaet, er masterstudenten Stine Eriksen Mangset. I hennes masteroppgave i historie våren 2015 (Se Kilder.) finnes opplysninger som er av interesse for denne studien. På side 73f skriver hun følgende: ««Hovedparten av innboet fra jødiske hjem ble, ifølge Likvidasjonsstyret selv, solgt hos Chr. Fossum Auksjonsforretning og Borg Auksjonsforretning. Malerier ble hovedsakelig solgt ved Borgs Auksjonsforretning. 11. januar [1943] solgte Borg på vegne av Likvidasjonsstyret 35 malerier og tegninger til en verdi av 2.994,35 kroner. Maleriene ble solgt for mellom 2 kroner og 400 kroner. 16 av bildene som ble solgt kom fra Isak og Amalie Simanns bo. I tillegg hadde Likvidasjonsstyret beholdt et bilde selv og makulert et annet med begrunnelsen: «Dette har sin årsak i at maleriene representerer typiske jødiske motiver, som Likvidasjonsstyret har funnet ikke bør sendes ut på markedet igjen.» Likvidasjonsstyret skrev en forklaring til Riksrevisjonene at

Det viste seg ved mottagelsen og undersøkelsen at maleriene, av disse for en stor del, var så typisk jødiske produkter og ikke fortjente betegnelsen kunstverk i det heletatt. En rekke malerier ble makulert av denne grund. De resterende som overhode representerte noen verdi, ble solgt ved nevnte auksjon.

Ifølge Likvidasjonsstyrets forklaring til Riksrevisjonen hadde Likvidasjonsstyret heller ingen oversikt over hvilke malerier som stammer fra hvilke jødiske bo.»¹¹

Denne orienteringen trenger en utfyllende kommentar siden det er forhold her som virker påfallende. I oversikten som lensmann Skogen i Lier satte opp for de to boene, er det spesifisert til sammen 19 malerier. To av de 19 er merket ‘usign.’. De resterende 17 er merket ‘sign.’ og kunstner er angitt. Ingen av dem kjennes som norske, kanskje med unntak av én; de resterende antas å være kontinentale. Internett gir treff for flere av navnene. Av de 19 er 13 angitt med motiv. Det er altså en differanse på tre mellom det Skogen oppga og det antall som er oppgitt solgt på auksjonen 11. januar 1943. Dette kan skyldes enten at de tre var så «typisk jødiske» at de ble makulert, eller at noen har forsynt seg med de beste maleriene, eller en kombinasjon av dette. Det er godtgjort at nazistene stjal fra jødeboene, langt mer enn det ene Likvidasjonsstyret oppga å ha beholdt selv.

Også et annet forhold pådrar seg ekstra oppmerksomhet. Det er ikke først og fremst at de 35 malerier og tegninger ble solgt for en samlet sum av 2 994,35 kroner, som tilsvarer kr 64 401,56 i dagens penger.¹² Det er et gjennomsnitt på kr 1840 for hvert objekt. Men beløpet må ses i forhold til det Skogen og hans medhjelpere takserte 17 av de 19 Simann-maleriene for (minst) 3500,- kroner (kr 75 276,92). Det gir et gjennomsnitt på kr 4428,-. Hvis Skogens taksering er forstandig – han hadde vel en viss erfaring som takstmann og auksjonarius, da har nok auksjonspublikumet fått mye kunst for lite penger. Men den optimistiske takseringen kan også bero på det forhold at hans og medhjelpernes salær skulle bestemmes ut fra verditaksten for boet.

I boet etter Isak og Amalie Simann ble den bildende kunst verdifastsatt slik¹³

Isak Simann:

1 maleri, sign. «Reichox», motiv to damer 200,-

1 maleri, sign. Friedr. Schlegel, motiv heks 250,-

1 maleri, usign., motiv landskap 50,-

1 maleri, sign. Heide 100,-

1 maleri, sign. Pynitz 100,-

1 maleri, sign. Solineck 100,-

1 maleri, sign. Standte 100,-

1 maleri, sign. Hertsberg 100,-

1 maleri, sign. Mertorp [(Erling) Merton?]

1 maleri, usign. motiv interiør

2 farvetrykk a kr 10,- 20,-

Amalie Simann:

1 maleri, sign. B. Blätter, motiv flamske bønder 300,-

1 do. sign. P. Køhler, motiv landskap 300,-

1 do. sign. Alfred Jensen, motiv sjøbilde 200,-

1 do. sign. B. Blätter, motiv drikkescene 300,-

1 do. sign. « motiv havestue 300,-

1 do. sign. « motiv kaffebord 300,-

1 do. sign. « motiv munker 300,-

1 do. sign. F. Giesel, motiv bondestue 300,-

1 do. sign. A. Neumann?, motiv solnedgang 200,-

3520,-

(To malerier er ikke oppgitt da verdivurderingen ved et uhell kom utenfor bildekanten ta dokumentet ble fotografert i Riksarkivet.)

Likvidasjon av to handelsforretninger

I likvidasjonen av det private løsøret til de tre Simann støtte Skogen ikke på vesentlige problemer, det var i behandlingen av deres finansformue og forretningene at utfordringene lå. Formuen var stort sett bundet til de to forretningene, og det kostet Skogen mye arbeid å klarlegge forretningenes status.

Allerede samme dag som han var hjemme hos de tre Simann 28. oktober, hadde han også greid å foreta vareopptelling samt statusopptaking i begge forretninger. I bobehandling 24. november 1942 kunne han derfor opplyse til medlemmene at på hans forlangende var A/S Enggatens Kledesmagasin, som var insolvent, tatt under behandling av Drammens Skifterett som konkursbo, gjennomført av advokat Finn Enger for Drammens Kreditorsammenslutning. For A/S Manufakturutsalget gjaldt det at heller ikke den forretningen var solvent. En del av bakgrunnen for denne kjennelsen er antakelig den at et betydelig beløp i kontante penger ble stukket vekk før forretningene ble gjennomgått av Skogen.¹⁴

Skogen fremsatte derfor forslag om at også den snarest ble tatt under behandling «som konkursbo – eventuelt likvidasjonsbo». I og med at en svensk statsborger var aksjonær i begge forretninger, var det ikke opplagt at boet kunne tas under behandling etter loven om likvidasjon.

Skogen skrev en måned seinere til Likvidasjonsstyret om A/S Manufakturutsalget at «Forretningen går med stadig underskudd og bør avvikles snarest mulig. Jeg antar at dette kan skje ved frivillig ordning med kreditorene, slik at en slipper konkursbehandling. En av personalet i forretningen, en dame, har vært ansatt der i 27 år og hun er interessert i å overta den. Av hensyn til hende og det øvrige personale var det ønskelig om dette kunne la seg gjøre». Han foreslo at advokat Finn Enger (kreditorforeningen) også for dette firmas vedkommende ble bemyndiget til å foreta en avvikling. Denne ansatte kan ha vært Dagmar Olsen.

Datert 29. desember 1942 svarte Likvidasjonsstyret at det var i besittelse av Skogens skriv av 23. ds. med melding om at A/S Enggatens Kledesmagasin var tatt under konkursbehandling, «hvilket vi efter de foreliggende opplysninger finner helt riktig». Hva angikk det andre firmaet, ble Skogen bemyndiget til å la advokat Enger ta seg også av dette.

Så fulgte et avsnitt som gir et tidsbilde fra de materielle forhold for folk flest: «De bes påse, at gjeldende regler for rasjonerte varer blir fulgt ved avviklingen. Det fremgår av Deres brev, at en av betjeningen er interessert i å overta forretningen. Vi vet ikke hvordan de lokale forhold ligger an, men med det nuværende store antall forretninger i forhold til de begrensede varemengder som kan skaffes, anser Likvidasjonsstyret det mest hensiktsmessig helt å likvidere flest mulig forretninger. Lokalene kan som regel disponeres til andre formål enn ren forretningsvirksomhet.» Under henvisning til loven av 26. oktober ble Skogen til slutt advart om at verdier tilhørende den svenske statsborger Rachel Simann ikke måtte blandes inn i Isak og Amalie Simanns boer.

Konkursbehandlingen av A/S Enggatens Kledesmagasin kom Drammens Manufakturkjøpmenns Forening for øret, og foreningen sendte 3. februar 1943, undertegnet av både formannen Trygve Christensen og sekretæren, overrettssakfører Aasmund Fjeld, et brev til Forsyningsdepartementet, Tekstil- og Lærkontoret, Oslo, med gjenpart til Likvidasjonsstyret. Der het det at foreningen tillot seg å henstille til departementet om å fordele varene og kvotene for nevnte konkursbo til manufakturforretningene i Drammen, «således at varene og kvotene kommer byens befolkning til gode». Foreningen sto gjerne til disposisjon med oppgave over samtlige herværende manufakturforretninger og var eventuelt villig til å være behjelpelig med fordelingen.

Det ser ut som om manufakturkjøpmennene kan ha vært for seint ute, for 4. februar 1943 skrev Skogen til Likvidasjonsstyret at varebeholdningen i sin helhet var solgt. Det foreligger ikke noe om hvem kjøper(ne) var.

Trusler om stengning

Det vi kan kalle ‘situasjonen for manufakturbransjen’ var imidlertid generelt vanskelig på denne tiden. I april 1943 fikk Drammens Manufakturkjøpmenns Forening en henvendelse fra fylkestillitsmannen for det nazistiske Norges Handelsforbund vedrørende en ordre fra myndighetene om at tallet på manufakturkjøpmenn skulle innskrenkes sterkt. Det var gjort klart at skulle en forretning overleve, måtte to eller flere slå seg sammen til én. Hensikten var flerdelt: arbeidskraft skulle frigjøres til «Nasjonal Arbeidsinnsats» som var opprettet 22. februar, lokaler skulle frigjøres for å avhjelpe bolignøden, dessuten var det for mange forretninger i forhold til varemengden. Foreningens styre fikk ordre om å komme med forslag til sammenslåinger. Den antydet først en utvei der 50 prosent av forretningene ble innskrenket, men trenerte saken så lenge at nazimyndighetene innen 23. juni forlangte et klarere svar.

Etter å ha drøftet saken i flere møter kom styret opp med forslag om at praktisk talt alle forretninger enten måtte avgi plass eller flytte til avgitt plass. Handelsforbundet godkjente planen, men Næringsdepartementet ga ordre om stenging av to forretninger. Styret protesterte og forlangte at stengningspåbudet skulle oppheves ellers ville hele ordningen bortfalle. Merkelig nok bøyde departementet seg. Dermed unngikk en at noen forretninger i bransjen her i byen måtte helt opphøre med sin virksomhet.¹⁵

Var de forretningsdrivende jøder en naturlig og integrert del av kjøpmannsstanden i Drammen i årene før og etter krigen? Spørsmålet er vanskelig å besvare. Med bakgrunn i den manglende interesse for jødenes skjebne som rådde blant både høy og lav i Norge i årene etter krigen, tør en ikke sikkert regne med at konklusjonen ovenfor om ‘ikke noen forretninger’ også omfatter de jødiskeide forretninger. Det har ikke vært mulig å skaffe sikre kilder for at forretningene, i det minste i navnet, fortsatte virksomheten. Men uansett var de uten jødisk ledelse.

Storgatens Nye Dresshus

Et firma som ikke er blitt omtalt tidligere under Simanns forretningsdrift, er Storgatens Nye Dresshus A/S i Oslo. Det har interesse for oss også fordi Hannah Selikowitz’ navn dukker opp i dokumentene, noe som sier oss at disse handelsdrivende må ha hatt en god, forretningsmessig og – sannsynligvis – vennskapelig omgang.

Av et udatert og ikke undertegnet brev (gjennomslag) til Likvidasjonsstyret for jødiske formuer, sannsynligvis fra advokat Finn Enger, fremgår det at Gullborg Gundersen, som formann i styret for Storgatens Nye Dresshus A/S, hadde anmodet ham om å ordne med oppløsning av selskapet og få det slettet av firmaregisteret, idet firmaets drift for lengst var opphørt. Forhandlingsprotokollen viste at firmaet hadde tre aksjonærer: Gullborg Gundersen, Dagmar Olsen og Hanna Selikowitz som alle eide 10 aksjer hver à kr 100,-. «De 2 første er bosatt her i Drammen, mens Hannah Selikowitz er jøde og hennes oppholdssted nu er ukjent.» Han spør om det er oppnevnt noen bestyrer for Hannah Selikowitz’ bo, og opplyser at selskapet står som eier av en del forretningsinventar, «men dette er beslaglagt av lensmannen i Lier som påstår verdien inndratt i Isak Simanns dødsbo».

Noe seinere, i brev av 31. juli 1943 til lensmannen i Lier, skriver Enger at han har fått fullmakt fra Likvidasjonsstyret til å starte oppløsningen av nevnte selskap. Enger tar seg tid. Først 28. februar 1944 skriver Enger til Skogen at han (Enger), som det tidligere er gjort oppmerksom på, skal ordne med oppløsningen av firmaet. Kreditorvarsel har i mellomtiden vært innrykket i «Offentlige kunngjøringer», men bare to krav på til sammen kr 637,57 er mottatt. Begge kravene var betalt i 1943 med private midler av Gullborg Gundersen som var valgt til likvidasjonsstyre for selskapet. Hun påpekte at selskapet eide en del nokså verdifullt inventar som skal ha vært inndratt til fordel for Isak Simanns dødsbo, og hun anmodet nå om å få sine utlegg refundert, skriver Enger.

I dette samme brevet forteller Enger videre at Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer, i brev datert den 29. mai 1943, hadde gjort ham oppmerksom på at styret nå disponerte fru Hanna Selikowitz’ 10 aksjer i selskapet. (Vi husker fra avsnittet om Selikowitz-familien at Hanna Selikowitz ble deportert.) Nå ville Likvidasjonsstyret gjennom advokat Enger be bobestyrer, lensmann Skogen om å få tilsendt ‘nettoprovenyet’ (utbyttet) av disse aksjene fra Simanns bo.

Men det var mer, for etnisk norske skulle ikke rammes av noen tiltak i forbindelse med likvidasjonene av jødebo; det ble nøye iakttatt. Frøknene Gullborg Gundersen og Dagmar Olsen som også hadde 10 aksjer hver i selskapet, ba om å få tilbake hver sine 1000 kroner som de hadde gitt for hver sine aksjeposter – i den utstrekning selskapets midler ga anledning til det. I brevet til Skogen skriver Enger opplysende at «Jeg har forstått det slik at Storgatens Nye Dresshus A/S i virkeligheten har vært en filial av Enggatens Klædesmagasin A/S.»

I svaret fra lensmann Skogen til Likvidasjonsstyret 8. mars 1944 vedlegger han Engers brev av 28. februar og skriver at da han lot møblene realisere for kr 2 305,40 i netto, trodde han de omtalte møbler tilhørte Simann personlig. Han opplyser at Gullborg Gundersen var funksjonær i A/S Enggatens Kledesmagasin og at Dagmar Olsen var ansatt i Manufakturutsalget A/S, noe som er vår primærkilde til akkurat denne kunnskapen. Imidlertid skriver han videre at han ikke tror at noen av disse personer hadde innbetalt noe for å stå som aksjonær i Storgatens Nye Dresshus A/S, Oslo. «Som i herr Simanns øvrige foretagender må også dette betragtes som rent proforma.» Han tillater seg derfor overfor Likvidasjonsstyret å foreslå at de to nevnte damers krav avvises, såfremt de da ikke kunne bevise at de virkelig hadde innbetalt sin del av kapitalen. På den annen side måtte de to anmeldte kravene på kr 637,37 anerkjennes og betales.

Sommeren 1945

Fredag 14. september 1945 ble lensmannsbetjent Villy Jensen avhørt på landssvikavdelingen ved Drammen politikammer. Han forklarte at løsøret i Simanns bo solgte Skogen til kjente og venner, samt at han hadde kjøpt noe til seg selv. Jensen hadde noe tidligere vært med Robert Simann rundt i Lier og sporet opp igjen det meste av løsøret. En del ble funnet igjen hos Skogen også.

Om samme sak forklarte Robert seg fire dager seinere: Han hadde funnet en mahogny skrivepult, 30 krystallglass, 2 bordlamper og en del skjorter i privatleiligheten til Skogen. På Skogens kontor fant han et stort golvteppe som var delt i flere deler samt et Leica fotoapparat. Han savnet fortsatt alt sølvtøyet samt en del malerier. Om sølvet var han blitt fortalt at Skogen selv var i boligen og hentet det.

Robert hadde sett registreringslistene. Flere av tingene deres var ikke tatt med, og prisene var «vanvittig lave». Leica-apparatet som han hadde kjøpt for 650 kroner i 1941, var registrert for 25 kroner. Dette gjaldt alle poster på lista, hevdet han.

Skogen forklarte blant annet at han hadde taksert alt etter beste skjønn. Hva fotoapparatet angikk, kunne han ikke vite verdien av det aktuelle, da det var mange ulike modeller, til ulike priser. Når det gjaldt det han selv hadde kjøpt, hadde han bare kjøpt det ingen ville ha «for å få boet oppgjort».¹⁶

10.2 Emil Hausmann

Bestyrer i boet til Emil Hausmann var advokat Nils E. Stenersen i Hokksund. Det magre kildematerialet viser oss en advokat med en betydelig mer lempelig innstilling enn Georg Skogens.

En registrering av boet ble foretatt, og i sin korrespondanse med Likvidasjonsstyret pekte Stenersen på fru Martha Hausmanns ariske bakgrunn og regnet med at boet av den grunn kunne frigis. Dessuten skriver han i et brev til styret at «Jeg finder det ikke rigtig under registreringen at legge til grunn de høie priser som nu faktisk opnaaes paa en auksjon».

I brev av 13. januar 1943 fra Likvidasjonsstyret til Stenersen het det at fru Hausmann hadde unntaksrett etter de vanlige bestemmelser. Videre at «Da hun er arisk har hun også anledning til å søke om hel eller delvis frigivelse av boet.»

Den 16. januar søkte derfor Martha Hausmann Likvidasjonsstyret om at boet måtte frigis. I en påtegning på søknaden skrev Stenersen 18. januar 1943 at fru Hausmann var uten eksistensmidler og ikke så annen utvei til å oppholde livet enn å selge av sitt innbo. «Innboet og løsøret er almindelig pene og bra ting. Intet overdaadig og strengt tatt ikke mere enn nødvendig.» Han pekte på at paret ikke hadde barn, og at fru Hausmann av den grunn ikke kunne betraktes som familieforsørger, men han ville likevel anbefale at hennes søknad om frigivelse av det registrerte måtte etterkommes.

Han hadde tro på at søknaden hennes ville bli innvilget idet han skrev i eget brev samme dag at «Opnevnelse av medlem(er) av bostyret i dette bo lar jeg utstaa inntil videre, da bobehandlingen muligens kan bli at innstille saafremt fru Hausmann faar frigitt det registrerte.»

Det slo til. I brev fra Likvidasjonsstyret datert dagen etter het det at møbler og løsøre med en registreringstakst av kr 1352,- og et bankinnskudd på kr 272,- ble å frigi. Fru Hausmann ble straks meddelt den gode nyheten, og hun tilskrev Stenersen og takket for den.

En større fordring Emil Hausmann hadde i Estland, ble neppe frigitt. Det skulle opptas undersøkelse med ham direkte om hvordan den fordringen var å anse. Spørsmålet om hvilket utfall den fikk, er ikke forsøkt besvart her. Men på generelt grunnlag er det interessant å legge merke til at denne saken og andre liknende saker må ha forårsaket en del hodebry for bobestyrerne, for i et eget massetrykt rundskriv av 2. april 1943 fra Likvidasjonsstyret til Bobestyrerne (i Norge) het det at bobestyrerne skulle registrere tilgodehavender på vanlig måte uten å besørge disse innkrevd. Fordringene skulle med de dokumenter som de støttet seg til, oversendes Likvidasjonsstyret etter boets avslutning, hvoretter Likvidasjonsstyret ville overdra fordringen til Finansdepartementets forvaltning.¹⁷

10.3 Bernhard Miller

Den tidlige løslatelsen av Bernhard Miller kan ha sammenheng med at det fremfor bobehandlingen i forbindelse med inndragning av formuen, ble reist tvil om hans jødiske bakgrunn. I et brev datert 24. februar 1943 fra bobestyrer Nils E. Stenersen, Hokksund, til Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer heter det at «Bernhard Miller er løslatt av Statspolitiet idet han ikke skal være jøde. Han har fått nytt legitimasjonskort uten ‘J’». Vi må vel kunne anta at det var en temmelig uvanlig vending å utstede et nytt, J-fritt legitimasjonskort. Kan denne vendingen forklare hvorfor ett av Spørreskjema for jøder i Norge – som tidligere omtalt – mangler? At det seinere er makulert?

Stenersen fortalte videre i brevet at han i mellomtiden hadde unnlatt registrering da hans hustru var ren norsk (arisk), og at boet besto bare av innbo og løsøre. Stenersen foreslo at under de forhold burde den videre bobehandling innstilles og utba seg en nærmere ordre, før han undertegnet med «Heil og Sæl».

I et brev 12. mai 1943 skrev Innenriksdepartementet til Finansdepartementet bl.a. at Miller «er her registrert som halvjøde. Han har hittil ikke vært oppført på noen av Innenriksdepartementets lister over de personer hvis formue skal inndras med hjemmel i lov av 26. oktober 1942. Hans formue er derfor å bli frigitt.» Beskjeden kom deretter til Statspolitiet, snart etter til Likvidasjonsstyret. Vi forstår at det var et betydelig byråkrati som håndterte «jødespørsmålet». Dette særegne byråkratiet hadde vel en demokratisk prosess som sitt forbilde.

Prosessen mot Bernhard Miller tok ikke helt slutt før 17. januar 1944 da advokat Stenersen skrev til Likvidasjonsstyret «Etter tidligere mottatt ordre er bobehandlingen indstillet, idet Miller antokes ikke at være jøde». Da var tiden inne til å be om å få sitt salær på kr 100 utbetalt for «påbegynt registrering som ikke ble avsluttet, 2 ganger reise til Drammen i sakens anledning, en del korrespondanse og enkle undersøkelser».¹⁸

10.4 Max August Saenger

Også ekteparet Saengers bo ble tatt under behandling. Fru Saenger skrev 30. november 1942 til Drammen politikammer om saken. Hun brukte i brevet formuleringen «min mann dr. jur. Max Saenger» og skrev at da han forlot Tyskland, ble etter de gjeldende lover hele hans formue beslaglagt. Selv var hun arisk og kom etter til Norge i 1939 med sin 6 år gamle datter. «Med de tyske myndigheters tillatelse førte jeg med meg mitt innbo som siden utgjorde hjemmet. Dette innbo ble ikke rammet av beslagleggelsen som ble foretatt i anledning formuen.»

Bobestyreren, advokat Stenersen i Hokksund, var – som nevnt – lempelig innstilt. Han var i leiligheten 16. april 1943 for å registrere løsøret. Til stede var også vitnet, vaktmesteren i gården, Karl Danielsen, samt fru Gertrud. Stenersen noterte seg at alt i boet var hennes; det ble frigitt av tysk Statspoliti da hun og datteren reiste fra Tyskland i april 1939. «Det registrerte antas ikke at utgjøre mer enn det som kan unntas i henhold til gjeldende bestemmelser, hvorfor bobehandlingen under forbehold av Likvidasjonsstyrets godkjenning hermed innstilles».

Boet ble frigitt 27. april, og melding om det ble gitt 7. mai av Der Höhere SS- und Polizeiführer beim Reichskommisar für die besetzen norwegische Gebiete. Der Befehlhaber der Sicherheitspolizei und der SD. Tydeligere kunne det ikke hjemles at saken var ute av verden – en gang for alle. ¹⁹

11 Etterord

Kanskje er det for ambisiøst å forsøke å hente fram særtrekk ved det jødiske innslaget i Drammens befolkning i den studerte perioden. Populasjonen er så liten at en nok gjør klokest i å avstå fra noen generalisering. Men en kan vel betrakte nettopp det beskjedne antall individer som et særtrekk. Sammenliknet med gruppen av jøder i Oslo og Trondheim var den liten i Drammen, og her er lagt en gjerrig definisjon av ‘jøde’ til grunn. Dermed ble det lite de som gruppe klarte å stå fram med. De synes ikke å ha vært tydelige aktører i det vi kan kalle samfunnslivet. De hadde brutt opp fra diskriminering og forfølgelse, og visste vel å passe seg for å stikke hodet fram. Dessuten lå vel de materielle forholdene deres ikke godt til rette. Strevet for et utkomme har nok krevd en innsats som ga lite tid og overskudd til noe mer enn familieliv.

Handelsvirksomhet

En legger merke til tendensen til å ville stå på egne bein. Også de få som etter ankomsten til Drammen startet som lønnsmottakere i en bedrift, søkte seg etter hvert til et utkomme som selvstendig næringsdrivende, i første rekke det som i folketellingene i 1900 og 1910 er kalt ‘handlende’.

Handelsnæringen var den næringsgren som mer enn noen annen livberget også de aller første jødiske innvandrere ved at familier kunne overleve på omførselshandel. Det er den klassiske jødiske fortelling. I Drammen er den allerede fra dag én representert ved byens aller første jødiske familie: familien Nathan Nachman Nathan. Familien kom til byen på et tidspunkt da det på landsbasis skjedde store strukturendringer innenfor handelsnæringen.

Salgsmetoden endret seg, fra omførsel, markeder og torghandel – til dels i rurale strøk – til faste urbane forretningslokaler. Nå kunne innehaverne lokke med både nøyaktig adresse i avisannonsene og med fine vindusutstillinger som trigget kjøpelyst.

Nathan var ikke den første som etablerte en slik spesialforretning i Drammen tidlig i 1800-årenes siste halvdel, men han var i sin tid den som gjennom avisannonser viste størst aktivitet og kreativitet.

Omleggingen gjaldt i første rekke salgsobjektet ‘klær’. Den voksende pengehusholdning paret med masseproduksjonen fra inn- og utland ble dødsstøtet for hjemmeproduksjon av klær. Det var en trend over hele den vestlige verden på slutten av 1800-tallet. Spesielt ferdigsydde herreklær var billige å masseprodusere og var enklere å etablere å etablere spesialforretninger for enn damemanufaktur som vanligvis dreide seg om mindre ensartede klær. Mye hadde det vel også å si at markedet for herreklær var større og mer kjøpekraftig. Herreekviperingsforretninger ble den mest populære bransjen blant jødiske innvandrere, så vel i Norge som i utlandet.¹

For jødiske innvandrere og andre var det enkelt å løse handelsbrev inntil den nye handelsloven i 1907. Loven til da hadde ingen grunnleggende krav om forretningspraksis, kjennskap til bokholderi, eller visse språk- og skriveferdigheter for å kunne løse handelsbrev. Det eneste som krevdes, var at søkeren var minst 21 år gammel og ustraffet. Den nye loven i 1907 stilte krav om at en innehaver måtte blant annet ha jobbet tre år som fullmektig, betjent, kontorist eller som handelsreisende. Det var også mulig å fremlegge en attest fra to troverdige personer med minst fem års forretningserfaring om at søkeren hadde den nødvendige kompetanse i bokholderi.²

Etableringen av forretninger i herreekvipering og annen manufaktur er ett av karakteristika for jødene også i Drammen, både på 1800- og 1900-tallet. Navn som Selikowitz og Simann går igjen i firmaregisteret. Men det er bare to navn. Det samlede antall forretninger som ble anmeldt til registeret, er langt høyere enn det. Flere av de mange anmeldte tiltak er ikke lette å finne igjen i andre kilder, for eksempel i avisannonser, så det er vanskelig i ettertid å treffe med et estimat for hvor mye disse gjorde av seg i folks bevissthet i samtiden.

Derfor vet vi ikke hvordan den lokale handelsstanden stilte seg til de nye konkurrentene. Men at de fikk leie lokaler i Drammens sentrum, sier oss vel noe. Det at de gjerne etablerte seg i manufakturbransjen som var relativt mindre utbredt, skulle vel også tyde på få motsetninger. Innenfor for eksempel bransjer som bokhandel, apotek, bakeri, fiske- og jernvarehandel eller gullsmedforretninger kjennes ingen jødiske innehavere.

Mobilitet

Et annet trekk som pådrar seg oppmerksomhet, er en – ytre sett – rastløshet i den jødiske befolkningen. Statistikken viser svært skiftende tall for bosetting fra tiår til tiår. Som påpekt i Innledning var det i 1900 hele 25 registrerte mosaiske trosbekjennere i Drammen, i 1910 sju, i 1930 var det økt til 15. I april 1940 var det ni, men størrelsen er definisjonsavhengig.

Det må ha vært vanskelig å slå rot her. At mange prøvde å etablere seg i den svært ustabile bransjen ‘herreekvipering/manufaktur’ kan ha hatt sitt å si. Det vil si at mange flyttet på seg av økonomiske grunner. Andre ønsket seg vel til et større jødisk miljø, kanskje med lettere tilgang til religionsutøvelse, og av hensyn til barna. Noen mistrivdes sikkert også og søkte nye omgivelser. Tendensen til at det jødiske innslaget skrumpet inn fra et toppnivå, var tydelig også i Bergen fra århundreskiftet og framover mot 1940.³

Jødeforfølgelsen 1942

Et tredje trekk som øyet naturlig søker når blikket glir over perioden, er utgangen på nazistenes forfølgelse av byens 1. generasjons jøder, enten de hadde bodd i Drammen lenge eller nettopp var ankommet. Denne snevre definisjonen omfattet seks personer, fem menn og én kvinne. Av disse ble ingen deportert, stort sett som følge av tilfeldighetenes spill. For tilfeldig kan man vel si det var at mennene hadde ektefeller med en status som etter ulike forordninger til slutt skånet dem fra deportasjon.

Den ene kvinnen unngikk av ukjente grunner enhver forfølgelse. Hennes to sønner var 2. generasjon, men hadde også jødisk far. Også de to unnslapp forfølgelse.

Tilfeldig var det vel også at en sjette mann som skulle arresteres, avgikk ved døden dagen før arrestasjonsbølgen rullet 26. oktober. Hans to ettersøkte søstre kom seg i trygghet til Sverige.

Man kan vel oppsummere med at holocaust rammet Drammen lempelig.

12 Noter

Forord

¹ Tallet på drepte jøder varierer i ulike kilder. Tallet 765 er hentet fra Bruland, Bjarte: Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene. Temahefte nr. 7 fra HL-senteret. 2008. Fotnote s. 8.

1 Innledning

¹ Sebak, 2008: 14.

² Sebak, 2008; 14.

³ Mendelsohn II, 1986: 529f.

⁴ Skarpnesutvalget, NOU 1997: 22: 9 og 19.

⁵ RA/S-1329 Statspolitiet, Hovedkvarteret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

⁶ RA/S-1329 Statspolitiet, Hovedkvarteret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

⁷ Mendelsohn II, 1986: 529f.

2 De aller første

¹ Mendelsohn I, 1969: 276.

² Mendelsohn I, 1969: 280.

³ Nathan, 1930.

⁴ Nathan, 1930.

⁵ Mendelsohn I, 1969: 282.

⁶ Mendelsohn I, 1969: 283f.

⁷ Drammens Blad 30.4.1861. Se også DB 31.5.1861, 30.6.1861, 9.2.1864, 14.2.1865.

⁸ Drammens Blad 24.8.1864.

⁹ Drammens Blad 8./10.12.1869.

¹⁰ Drammens Blad 16.3.1889.

¹¹ Mendelsohn I, 1969: 297.

¹² Eier, 1954: 65.

¹³ Pedersen, 1911: 643.

¹⁴ Mendelsohn I, 1969: 297.

¹⁵ Bergan, 1925: 118f.

¹⁶ Digitalarkivet: Folketelling 1875.

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01052110004899

¹⁷ Digitalarkivet: Bragernes kirke 1875-1877. https://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_id=5544

Bragernes kirke 1878-1885. https://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_id=1067

3 Familier som dro

¹ Mendelsohn I, 1969; 353f.

² Gausemel, 1959: 14.

³ Mendelsohn I, 1969: 420.

⁴ Peter Mikael Krømer. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁵ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

⁶ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L005 Registeringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 23.5.1918.

⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registeringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 7.12.1921.

⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registeringsprotokoll – – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L006 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 23.5.1918.

¹⁰ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 7.12.1921.

¹¹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

¹² SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

¹³ Ottosen 2. utg., 2004.

Vigselsattest av 5.9.1939 for Philip Krømer og Ragna Jahnsen.

Peter Mikael Krømer. Opplyst til forfatteren desember 2015.

Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

¹⁴ Harald Lyche & Co., 1951: 132.

¹⁵ Oslo kommune. Gravferdsetatens søkeside.

¹⁶ Mendelsohn I, 1969: 420.

¹⁷ Oslo kommune. Gravferdsetatens søkeside.

¹⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 30.4.1897.

¹⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 30.4.1897.

²⁰ Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

²¹ Ottosen, 1994: 340/350.

²² Mendelsohn I, 1969: 420.

²³ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 30.4.1897.

²⁴ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 30.4.1897.

²⁵ Mendelsohn I, 1969: 339.

²⁶ Mendelsohn I, 1969: 421.

²⁷ Digitalarkivet. Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942. Alle i Gudbrandsdal politidistrikt, unntatt Klara som fylte ut i Oslo.

²⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 30.4.1897.

²⁹ Ottosen 2. utg., 2004.

³⁰ Oslo kommune. Gravferdsetatens søkeside.

³¹ Mendelsohn I, 1969: 421 og II, 1986: 280.

³² Digitalarkivet. Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942. Oslo politidistrikt.

³³ Mendelsohn I, 1969: 422.

³⁴ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll- Rekke II, A: aut. 7.12.1921.

³⁵ Drammen og omegns Firma- og adressebok 1930.

³⁶ Buskerud fylkes adressebok 1936-1937.

³⁷ Ottosen, 1994: 343 og Ottosen 2. utg., 2004.

³⁸ Mendelsohn I, 1969: 423.

³⁹ Mørch, 1974: 500.

⁴⁰ Der ikke annet er oppgitt, er datoene fra: Ottosen, 1994 og 2. utg., 2004. Fødselsdatoer er fra Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942. Oslo politidistrikt.

⁴¹ Nilsen, 2015: 234.

⁴² Nilsen, 2015: 233.

⁴³ Ottosen 2. utg., 2004.

⁴⁴ Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

4 Familier som ble værende

¹ Mendelsohn I, 1969: 304.

² SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 30.4.1897.

³ Alsvik, 1952: 248.

⁴ Britha Lapidus. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁵ Buskerud fylkes adressebok 1936-1937.

⁶ Britha Lapidus. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁷ Mendelsohn I, 1969: 428.

⁸ Ulf Borgen. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁹ Ulf Borgen. Opplyst til forfatteren desember 2015.

¹⁰ Digitalarkivet. Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942. Drammen politidistrikt.

¹¹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 7.12.1921.

¹² SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 7.12.1921.

¹³ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L007 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 1930-1943.

¹⁴ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L003, dok. 12.

¹⁵ Mendelsohn I, 1969: 349. En bryllupssang i BMGs arkiv viser at Therese Matulsky og Isak Simanns bryllup fant sted søndag 21. februar 1915 i Göteborg.

¹⁶ Fremtiden/Drammens Tidende 26.6.1927, dødsannonse. I annonsen er svigersønnens fornavn Carl skrevet med K-.

¹⁷ Fødested fra folketellingen i 1910. Fødselsdatoer fra gravsteinene på Helsfyr gravlund.

¹⁸ Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942. Drammen politidistrikt. En bryllupssang i BMGs arkiv viser at Brita Simann giftet seg med Richard søndag 31. oktober 1943. Hans etternavn er av Gullborg (Gundersen) Grønnfoss (CD) oppgitt til Zakarias.

¹⁹ Dødsdatoer fra gravsteinene på Helsfyr gravlund.

²⁰ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

²¹ Adressebok for Buskeruds Amt 1911.

²² SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L006 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 1.7.1922.

²³ Drammens Adressebok 1925.

²⁴ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L006 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 1.7.1922.

²⁵ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 7.12.1921.

²⁶ Drammen og omegns Firma- og adressebok 1930.

²⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 29.5.1926.

²⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 29.5.1926.

²⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 29.5.1926.

³⁰ Buskerud fylkes adressebok 1936-1937 og 1938-39.

³¹ Adressebok for Vestfold fylke og Drammen 1941.

³² Sebak, 2008: 70.

³³ RA. Boks: Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Serie: Hed – E.III. Jøder sønnafjelds utenom Oslo og Akershus. (Søsknene Simann.) Mappe: Isak Simann, Lier. 287. Jødebo Bobestyrer. Lensmann Skogen 28/9-1946.

³⁴ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L004 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 4.1.1904.

³⁵ Drammens Tidende 18.2.09, 28.2.09, 3.3.10.

³⁶ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L004 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 8.12.1908.

³⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L004 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 8.12.1908.

³⁸ Drammens Tidende 6.5.1920

³⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L004 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 8.12.1908.

⁴⁰ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

⁴¹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

⁴² Fremtiden 4.2. og 10.2.1939.

⁴³ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L008 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 6.1.1931.

⁴⁴ De tre avsnittene er fra: RA. Boks: Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Serie: Hed – E.III. Jøder sønnafjelds utenom Oslo og Akershus. (Søsknene Simann.) Mappe: Isak Simann, Lier. 287. Jødebo Bobestyrer. Lensmann Skogen
28/9-1946.

⁴⁵ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L008 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 1.7.1922.

⁴⁶ RA. Boks: Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Serie: Hed – E.III. Jøder sønnafjelds utenom Oslo og Akershus. (Søsknene Simann.) Mappe: Isak Simann, Lier. 287. Jødebo Bobestyrer. Lensmann Skogen 28/9-1946.

⁴⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L006 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 1.7.1922.

⁴⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L006 Registreringsprotokoll – Rekke III, B:  aut. 1.7.1922.

⁴⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L006 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 7.12.1921.

⁵⁰ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

5 En kjent og to ukjente forretninger

¹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L005 Registreringsprotokoll – Rekke II, A: aut. 10.5.1911.

² Så nær som for forretningene i Trondheim og Gjøvik, som er oppgitt i Hvem er hvem i jødeverden, 3. utg. 1939 s. 90 og 92, er eksemplene dokumentert på ulike adresser på Internett.

³ Sebak, 2008: 93.

⁴ Sebak, 2008: 93.

⁵ Sebak, 2008: 145.

⁶ Sebak, 2008: 54f.

⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

⁹ Drammens Tidende, dødsannonse 11.1.1937.

¹⁰ Gatenavnet er utydelig.

¹¹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L009 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 1937-1941.

¹² RA. Der höhere SS- und Polizeiführer Nord, pakke 1. – 7. SS-Totenkopfstandartes Standartenbefehl Nr. 75/40.

¹³ Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

¹⁴ Ottosen, 1994: 340.

¹⁵ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

¹⁶ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

¹⁷ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

¹⁸ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

¹⁹ SA. Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kac – L007 Registreringsprotokoll – Rekke III, B: aut. 29.5.1926.

²⁰ Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

²¹ Oslo kommune. Gravferdsetatens søkeside.

²² SA, Drammen byfogd. Firmaregistrering. Kab – L003 Registreringsprotokoll – Rekke II, A:  aut. 30.4.1897

6 Statsborgerskap

¹ Sebak, 2008: 145.

² Mendelsohn I, 1969: 431.

³ RA/S-1045 Justisdepartementet, Kommunalkontorene K og Kommunalavdelingen, serie Ma – Statsborgersaker, pakke nr. 86, journalnummer 1609/1924.

⁴ RA/S-1329 Statspolitiet, Hovedkontoret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

⁵ RA/S-1329 Statspolitiet, Hovedkontoret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

⁶ RA/S-1329 Statspolitiet, Hovedkontoret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

7 Jødehat?

¹ Peter Mikael Krømer. Opplyst til forfatteren desember 2015.

² Hvem er hvem i jødeverden, 3. utg. 1939: 96. På samme sted blir Fridas bror Philip, som var en dyktig sanger, betegnet «sangeren».

³ Ski- og Ballklubben Drafn 50 år 1910-1960: 217f.

⁴ Buskerud fylkes adressebok 1938-1939. Adressebok for Vestfold fylke og Drammen 1941. Adressebok for 1942-43.

⁵ Drammens og omegns Firma og adressebok 1930.

⁶ Mendelsohn I, 1969: 498.

⁷ Drammen Byleksikon. 2004.

⁸ Yttrie, 1933: 105.

⁹ Yttrie, 1933: 114.

¹⁰ Yttrie, 1933: 105.

¹¹ Yttrie, 1933: 114.

¹² Mendelsohn I, 1969: 626.

8 Okkupasjon

¹ https://www.arkivverket.no/var/arkivverket/storage/images/media/sako-bilder/oversikt.

² RA. S-1329 Statspolitiet, Hovedkontoret og Osloavdelingen, serie Ga, pakke 12.

³ RA. S-1329 Statspolitiet, Hovedkvarteret og Osloavdelingen: serie Ga, pakke 12.

⁴ Johansen, 2006: 48f.

⁵ RA. Landssviksak. Nord-Jarlsberg politikammer, anr. 1/45 – Bjarne Mollatt. Sak 15/24182.

⁶ Britha Lapidus. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁷ Britha Lapidus. Opplyst til forfatteren desember 2015.

⁸ RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L0001, legg 39, dok. 2.

⁹ Ottosen 2. utg., 2004

¹⁰ Sebak, 2008: 197.

¹¹ NOU 1997, 22: 223.

¹² RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L0001, legg 39, dok. 3.

¹³ Ulf Borgen. Opplyst til forfatteren januar 2016.

¹⁴ Hausmann ble forhørt 26.10.1942 av politibetjent Kristian Hovde ved Drammen politikammer. RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L0999.

¹⁵ RA. S-1329 Statspolitiet, Hovedkontoret og Osloavdelingen, serie Ga, pakke 12.

¹⁶ RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L001, legg 39, dok. 2.

¹⁷ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L0999.

¹⁸ Ottosen 2. utg. 2004.

¹⁹ RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L001, legg 39, dok. 2.

²⁰ Ottosen 2. utg. 2004.

²¹ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L005.

²² RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L001, legg 39, dok. 2.

²³ Ottosen 2. utg. 2004.

²⁴ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

²⁵ RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L001, legg 39, dok. 2.

²⁶ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

²⁷ Mendelsohn I, 1969: 545f, 605.

²⁸ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

²⁹ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

³⁰ Digitalarkivet. Flyktningekontoret i Stockholm.

³¹ Ottosen 2. utg. 2004.

³² RA/S-3138/0014/D/Da/L007/001

³³ RA/S-3138/0014/D/Da/L007/001

10 Inndragning

¹ NOU 1997-22: 9.

² Mendelsohn II, 1986: 93.

³ Der ikke annet er oppgitt, bygger kapittelet på RA. Boks: Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Serie: Hed – E.III. Jøder sønnafjelds utenom Oslo og Akershus. (Søsknene Simann.) [Dokumentene er ikke nummerert i boksen.]

⁴ Skogen 1982: 29.

⁵ Skogen 1982: 21f.

⁶ RA/S-3138/0014/D/Da/L0021/L001, legg 39.

⁷ NOU 1997-22: 76.

⁸ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

⁹ Bjørg Marit Gilje. Opplyst til forfatteren mai 2016.

¹⁰ NOU 1977-22: 27.

¹¹ Mangset, 2015: 73.

¹² Utregningen er gjort ved hjelp av etter SSBs kalkulator for konsumprisindeksen:  http://ssb.no/kpi

¹³ RA. Utskrift av registreringsprotokollen for Lier lensmannsdistrikt, datert 28. oktober 1942. Boks: Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer. Serie: Hed – E.III. Jøder sønnafjelds utenom Oslo og Akershus. (Søsknene Simann.)

¹⁴ Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

¹⁵ Gausemel, 1959: 58f.

¹⁶ RA/S-3138/0014/D/Da/L007/001.

¹⁷ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L0999. Likvidasjonsstyret «Bomapper» med tilknyttede kartotek og registre. E III Jødeboer. E III Jødeboer sønnenfjells utenom Oslo og Akershus.

¹⁸ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L003.

¹⁹ RA/S-1564/H/Hc/Hcd/L003.

11 Etterord

¹ Sebak, 2008: 73.

² Lov om handelsnæring av 16. juli 1907.

³ Sebak, 2008: 103.

13 Kilder

*Bøker

Alsvik, Otlu: Bokhandelen i Drammen gjennom tre hundre år. Drammen 1952.

Bergan, G.: Festskrift. Drammens Sangforening 75 år 1850-1925. Drammen 1925.

Bruland, Bjarte: Det norske Holocaust. Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene.

Temahefte nr. 7 fra HL-senteret. 2008.

Eier, Sigfried L.: Privatbanken i Drammen. Den gamle og den nye. Drammen 1954.

Gausemel, Steffen: Drammens Manufakturkjøpmenns Forening. Drammen 1959.

Harald Lyche & Co. Drammen. 1851-1951. Drammen 1951.

Johansen, P. O. red.: På siden av rettsoppgjøret. 2006.

Mangset, Stine Eriksen: En kamp om verdier. Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

Masteroppgave i historie. UiO. V 2015. (Lest på:)

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45143/Mangset-Master.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, 1969.

Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2, 1987.

Mørch, Andreas: Krødsherad, bind I. Gard og slekt. Drammen 1974.

Nathan, Einar: Min bestefar Nathan Nachmann Nathan. I: Hatikwoh, nr. 10/1930.

Nilsen, Thomas: Familiene som forsvant. Den jødiske befolkning i Vestfold 1880-1945.

Tønsberg 2015.

NOU 1997-22. (Skarpnesutvalget). Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2.

Verdenskrig.

Ottosen, Kristian, red.: Nordmenn i fangenskap 1940-1945, 2. utg., 2004.

Ottosen, Kristian: I slik en natt. Historien om deportasjon av jøder fra Norge. 1994.

Pedersen, Tord, red.: Drammen 1811-1911. Drammen 1911.

Sebak, Per Kristian: «…vi blir neppe nogensinne mange her». Bergen 2008.

Skogen, Elisabeth: Aldri tilbake. 1982.

Våre Falne 1939-1945, bind 1-4, utgitt av Den norske stat, 1949-51.

Yttrie, Arne: Tidsånden. Drammen 1933.

div. adressebøker

*Informanter, familie

Borgen, Ulf, jevnlig kommunikasjon vinteren 2015/2016. (Dattersønn av Gabriel Baitz.)

Krømer, Peter Mikael, samtale med forf. i desember 2015. (Sønnesønn av Michael Aron og

Sarah Selikowitz.)

Lapidus, Britha, samtale med forf. i desember 2015/april 2016. (Sønnedatter av Israel og Ida Lapidus.)

*Informanter, ikke familie

Gilje, Bjørg Marit, samtale med forf. i mai 2016. (Se også Privatarkiv (BMG) nedenfor.)

Gill, Karsten, samtale med forf. i desember 2015. (Bidrag om Bragernes torg 8.)

*Aviser

Et betydelig antall tilfeldige avisårganger av Drammens Blad i tiden 1860-1910, Drammens Tidende i tiden 1860-1945 og Fremtiden 1933-1940 er gjennomgått. Det foreligger m.a.o. ingen komplett gjennomgang, men det må antas at funnene som er gjort – og mangel på funn – er representative i epoken.

*Digitalarkivet: http://arkivverket.no/Digitalarkivet

I digitalarkivet er det ulike folketellinger og kirkebøker som er benyttet, samt

-Flyktningskontoret i Stockholm 1940-1945, Dokumenter, 1940 – 1945

http://arkivverket.no/URN:db_read/db/43434/

–Spørreskjema for jøder i Norge, våren 1942:

https://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Riksarkivets-vaarslipp-

2010/Norske-joeder

*Oslo kommune

Gravferdsetatens søkeside: http://www.begravdeioslo.no/sok

*Riksarkivet (RA)

div. pakker

*Statsarkivet (SA)

Drammen byfogdembete. Firmaregistre 1897-1943.

*Privatarkiv (BMG)

Gullborg Gundersen (1911-2007), gift med Walter Grønfoss (1918-2009) etter krigen, var fra 1926 og noen år etter krigen ansatt i familien Simanns forretningsforetak i Drammen, fortrinnsvis i forretningen Enggatens Kledesforretning A/S i Engene 1. Gullborg og Walter hadde ingen livsarvinger. Etter deres død ble eiendom med bolighus og innbo testamentarisk overdratt til Bjørg Marit Gilje (f. Helgerud) og mann. Hun var datter av Finn Helgerud. Han og Gullborg hadde like fra barndommen hatt et nært vennskapelig forhold. Søsknene Simann på sin side var nært knyttet til Gullborg Gundersen. Dermed ble også Rachel og Amalie («Lalla») knyttet til Helgerud-familien.

Det er bakgrunnen for at deler av løsøret, bl.a. en brevsamling, befinner seg i Bjørg Marit Giljes eie. Samlingen dreier seg i første rekke om 36 privatbrev som Rachel Simann skrev til Gullborg Gundersen; det første 9.1.1943, det siste 14.1.1945. Brevene er formet i overensstemmelse med de regler som gjaldt for kommunikasjon over grensen (sensur), og har begrenset utsagnskraft. Videre dreier det seg om 11 usensurerte brev skrevet og sendt av advokat o.a. i forbindelse med frigivelsen av Rachel Simanns (svensk statsborger) innbo/formue som en tid ble holdt tilbake før eksportlisens ble gitt.

Endelig inneholder dette privatarkivet et lydopptak (CD) med Gullborg Gundersen Grønfoss kort tid før hennes død, gjort av Eiker Arkiv v/Gjermund Glittfjell. På opptaket forteller hun i sammendratt form om sitt yrkesliv med vekt på forholdene under krigen og situasjonen like før og etter arrestasjonene av jødene oktober/november 1942. Opplysninger fra dette lydopptaket er angitt i Noter slik: Gullborg Gundersen. BMG arkiv.

14 Vedlegg

Vedlegg 1

Jøder bosatt i Drammen politidistrikt høsten 1942

Registrerte og uregistrerte

1.Baitz, Gabriel (kjøpmann), f. 27.9.1877. Bosatt Drammen. Arrestert.*

2.Becker, Moritz (vognmann), f. 26.11.1874. Bosatt Drammen. Arrestert.^#

3.Hausmann, Emil (agent), f. 15.3.1886. Bosatt Drammen. Arrestert.*

4.Karpol, Leiser (på Lierasylet fra 1938), f. 1888. Død 21.9.1944. Ikke registrert av pol.

5.Komnick, Jakob (kjøpmann), f. 23.10.1897. Bosatt Sætre. Deportert.*

6.Komnick, Julie f. Mollet (husmor), f. 23.12.1898. Bosatt Sætre. Deportert.

7.Komnick, Beer (gymnasiast), f. 1.4.1927. Bosatt Tofte. Deportert.*

8.Lapidus, Ida f. Simkowsky (husmor), f. 20.11.1866. Ikke arrestert.

9.Lapidus, Leif (journalist), f. 27.1.1900. Ikke arrestert.

10.Lapidus, John (kontormann), f. 2.6.1905. Ikke arrestert.

11.Miller, Bernhard (verksmester), f. 30.8.1877. Bosatt Lier. Arrestert.*

12.Mollett, Moritz Leopold (manufakturhandler), f. 24.6.1891. Bosatt Sætre. Deportert.*

13.Mollet, Hildur (skoleelev), f. 2.2.1934. Bosatt Sætre. Midl. Oslo. Rømt.

14.Saenger, Max August Israel (translatør¹), f. 7.5.1896. Bosatt Drammen. Arrestert.*

15.Schapow, Isak (kramhandler), f. 12.10.1896. Bosatt Sætre. Deportert.*

16.Schapow, Jette f. Rasumny (husmor), f. 20.12.95. Bosatt Sætre. Deportert.*

17.Schiff, Frida (husmor), f. 20.12.76/79BB. Bosatt Øverskogen, Lier. Deportert. [Lierasylet]

18.Selinger, Josef (typograf), forlot Drammen 4.12.42, til Sverige 5.12.42. BB s. 473

19.Simann, Amalie, f. 14.7.1895. Bosatt Vestre Nøsted, Lier. Rømt.*

20.Simann, Brita (elev), f. 1.1.1922. Bosatt Vestre Nøsted, Lier. Svensk statsborger.*

21.Simann, Isak (disponent), f. 1.4.1885. Bosatt Vestre Nøsted, Lier. Død 25.10.1942.*

22.Simann, Rachel (disponent), f. 24.7.1887. Bosatt Vestre Nøsted, Lier. Svensk statsborger.*

23.Simann, Robert (ekspeditør), f. 27.11.1915. Bosatt Vestre Nøsted, Lier. Rømt.*

(24.Lehner, Arpad)

Vedlegg 2

Oversikt over jøder som i kortere eller lengre tid har vært bosatt i Drammen/Lier i perioden 1865-1945.

Oversikten gjelder «heljøder» og «halvjøder». Betegnelsen «halvjøde» er her brukt om en person hvis én av foreldrene er «heljøde». (Halvjøders navn er satt med kursiv.) Oversikten må ikke oppfattes som komplett og feilfri.

Merknader:

1. Vedkommende er (oppgitt å være) født i Drammen/Lier
2. Vedkommende er (oppgitt å være) død og/eller gravlagt i Drammen/Lier før 1945
3. Vedkommende ble deportert under 2. verdenskrig
4. Spørreskjema for jøder i Norge fylt ut innen Drammen politidistrikt
5. Arrestert 26. oktober/26. november 1942

Barn født før foreldrene kom til Drammen er tatt med i oversikten. Barn født etter at foreldrene flyttet herfra, er ikke tatt med.

Oversiktens progresjon er tilnærmet kronologisk for så vidt den følger teksten fra side til side.

Ikke bosatt her så seint som 9.4.1940

Katscher, Rudolph Joseph

Nathan, Nathan Nachmann, g.m. Emilie Zadig

Deres barn: Rosali, Ferdinand, John, Thekla, Mery¹⁾

Jacobsen, David, (gift ikke-jødisk)

Parets barn: Helena Nicola, Betti Emilie, Augusta Cecilia, Benedigte Riegels,

Thorwald Emil, Axel Hermann, Jacob Philip, Hans Peter Rude¹⁾, Dagny Dorothea¹⁾,

Aagot Marie ¹⁾, Ragnhild Therese¹⁾

Rosenblom, Aron

Rosenblom, Major

Selikowitz, Aron Michael, g.m. Sarah Kraemer³⁾

Deres barn: Hannah¹⁾³⁾, Frida¹⁾³⁾, Philip, Heyman¹⁾

Kraemer, Moses, g.m. Pauline … (Sarahs foreldre)

Kraemer, (søster (1) til Sarah)

Kraemer, (søster (2) til Sarah)

Selikowitz, Leopold, g.m. Johanne Goldblatt

Deres barn: Frida, Philip¹⁾, Rakel

Selikowitz, Jacob Wulff

Kramer, Moses

Müller, Louis, (gift ikke-jødisk)

Karpol, Gerson, g.m. Jette Wald

Deres barn: Klara³⁾, Samuel^{antatt 1)3)}

Gosias, Philip³⁾, g.m. Marie Siew (Berger)³⁾

Marie hadde to barn fra et tidligere ekteskap med Isidor Berger. Barna kan ha bodd i

Drammen etter ekteskapsinngåelse med Philip Gosias.

Becker, Mendel Davidor³⁾, g.m. Mina Hirschhorn³⁾

Deres barn: Anna, Hermann, Rakel, David³⁾, Frida¹⁾³⁾, Sara¹⁾

Lapidus, Israel

Simann, Julius Wulff

Bosatt Drammen/Lier 9.4.1940

Karpol, Leiser [Lier] (død før krigsslutt, gravlagt Oslo)

Lapidus, Ida [Drammen] [g.m. Israel Lapidus, se ovenfor]

Deres barn: Leif¹⁾, John¹⁾ [Drammen]

Baitz, Gabriel⁴⁾⁵⁾ [Drammen] (gift ikke-jødisk) (arrestert 26.10.1942)

Parets barn: Gudrun¹⁾ [Drammen]

Miller, Bernhard⁴⁾⁵⁾ [Drammen] (gift ikke-jødisk) [Lier] (arrestert 26.10.1942)

Parets barn: Eva¹⁾, Fanny¹⁾, Chaje¹⁾

Simann, Isak²⁾, [Lier] [g.m. Therese Mutulsky, sannsynligvis ikke bodd i Drammen]

Deres barn: Robert⁴⁾ (Isak død 24.10.1942)

Simann, Rachel⁴⁾, [Lier] [g.m. Carl Hermann Mutulsky, neppe bodd i Drammen]

Deres barn: Brita⁴⁾ [Lier] (begge flyktet)

Simann, Amalie⁴⁾ [Lier] (flyktet)

Hausmann, Emil⁴⁾⁵⁾ [Drammen] (gift ikke-jødisk) (arrestert 26.10.1942)

Saenger, Max August Israel⁴⁾⁵⁾ [Drammen] (gift ikke-jødisk) (arrestert 26.10.1942)

Becker, Moritz⁵⁾ [Drammen] (gift ikke-jødisk) (arrestert 26.10.1942)

Paret hadde flere barn.

Schiff, Frida ⁵⁾ [Lier]

Lehner, Arpad [Lier] (arrestert 30.11.1942)

Andre med utfylt Spørreskjema for jøder i Norge (1942) innen Drammen politidistrikt:

Komnick, Beer⁴⁾³⁾, [Tofte, Hurum]

Komnick, Jacob⁴⁾³⁾, [Tofte, Hurum]

Komick, Julie⁴⁾³⁾, [Tofte, Hurum]

Mollet, Hildur⁴⁾, [Sætre, Hurum]

Mollet, Jacob⁴⁾³⁾, [Sætre, Hurum]

Schapow, Etele Jette⁴⁾³⁾, [Sætre, Hurum]

Schapow, Isak⁴⁾³⁾, [Sætre, Hurum]

Vedlegg 3

Lov av 26. oktober 1942 om inndragning av formue

som tilhører jøder.

I samsvar med § 3, annet ledd, i Ministerpresidentens kunngjøringer av 5. februar 1942 fastsettes følgende som gjelder uten hensyn til Grunnlovens bestemmelser:

§ 1. Formue av enhver art som tilhører jøde som er norsk statsborger, eller jøde uten statsborgerrett som oppholder seg her i landet, inndras til fordel for statskassen. Det samme gjelder formue tilhørende jødens ektefelle og barn.

§ 2. Innen 1. januar 1943 treffer Innenriksdepartementet beslutning om hvilke personers formue skal inndras etter § 1. Beslutningen kunngjøres i «Offentlige kunngjøringer» og meddeles så vidt mulig i formuesinnehaveren i anbefalt brev.

Rettsvirkningen av beslutninger i henhold til denne paragraf regnes fra kunngjøringen, dog kan Finansdepartementet erklære ugyldig enhver forføyning over formue som nevnt i § 1 truffet i tiden 22.-25. oktober 1942.

Avgjørelser i henhold til denne paragraf kan ikke prøves av domstolene.

§ 3. Inndragningen berører ikke pant eller annen rettighet som tredjemann har i det som blir inndratt.

Det inndratte forvaltes av Finansdepartementet som kan forlange det registrert og sørger for den nødvendige avvikling. Dersom Finansdepartementet antar at vedkommendes formue ikke er tilstrekkelig til å dekke hans forpliktelser, kan hans bo forlanges tatt under konkursbehandling.

Finansdepartementet kan unnta fra inndragningen formuesgjenstander som omfattes av formuesinnehaverens unntaksrett etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Finansdepartementet kan gi nærmere forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf.

§ 4. Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved ødeleggelse, gave, salg til underpris, forstikkelse, falske foregivender, fortielse eller på annen måte søker å unndra noen seg tilhørende formuesgjenstand fra inndragning etter denne lov eller i sånn hensikt falsk oppgir eller vedkjenner seg forpliktelser.

På sammen måte straffes den som medvirker til en sånn handling, eller som til eierens fordel eller med hans samtykke eller på hans vegne foretar noen sånn handling eller medvirker til det.

§ 5. Denne lov trer i kraft straks.

Oslo 26. oktober 1942

Q u i s l i n g.

Ministerpresident.

Hagelin. Sverre Riisnæs.

R. J. Fuglesang.

Fra: NOU 1997-22: Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig: 138.

Forordning fra Finansdepartementet av 20. november

1942 med forskrifter vedrørende inndragning av formue

som har tilhørt jøder.

Med heimel i § 3, tredje ledd, i lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26. oktober 1942 bestemmes følgende:

§ 1. Til å forestå forvaltningen av formue som inndras i henhold til lov om inndraging av formue som tilhører jøder av 26. oktober 1942 opprettes et likvidasjonsstyre som får navnet «Likvidasjonsstyret for de inndratte jødiske formuer». Det er direkte underlagt Finansministeren og består av en leder (inkvidator) og to rådgivere.

§ 2. Til å forestå avviklingen av de boer som inndras, oppnevner Likvidasjonsstyret bobestyrere som står ansvarlige overfor dette. Disse bør fortrinnsvis ha juridisk utdannelse. Hvor forholdene tilsier det, kan Likvidasjonsstyret ved siden av bobestyrer oppnevne ett eller flere kontrollerende og rådgivende medlemmer av bostyret. Bobestyrer må stille garanti hvis størrelse fastsettes av Likvidasjonsstyret. Bostyret og boets øvrige medlemmer handler under samme ansvar som bestemt for konkursbobestyrer. Deres godtgjørelse fastsettes av Finansdepartementet etter innstilling fra Likvidasjonsstyret.

Hvor omstendigheten tilsier at revisjon av boets regnskaper utføres av noen annen enn bobestyreren, kan Likvidasjonsstyret beskikke en eller flere revisorer.

§ 3. På Finansdepartementets vegne kan Likvidasjonsstyret gjennom vedkommende skifterett begjære foretatt beslagleggelse og registrering av formue som skal inndras.

Det kan oppnevne utvalg av registreringsmenn og registreringsvitner til å foreta registrering. Under registreringsforretningen skal minst ett vitne være tilstede, samt bobestyreren hvor sånn er oppnevnt.

I øvrig kan Likvidasjonsstyret gi nærmere bestemmelser om framgangsmåten ved beslagleggelse og registrering.

§ 4. Hvis de vanlige midler som registreringsorganene rår over ikke viser seg tilstrekkelig til å gi fullstendig oversikt over formuesstillingen, kan Likvidasjonsstyret innhente formuesoppgaver gjennom likningsvesenet. Det kan også søke bistand gjennom andre offentlige myndigheter for å få brakt formuesspørsmålet på det rene.

§ 5. Straks registrering er foretatt sendes avskrift av denne til Likvidasjonsstyret, i tilfelle også med formuesoppgave som er innhentet på den i § 4 angitte måte. Samtidig innsendes innberetning med opplysninger om de nærmere familieforhold til den hvis formue inndragningen gjelder, og om den antakelige gjeld og dennes fordeling på innen- og utenlandske ikke jødiske og jødiske kreditorer, samt i tilfelle andre opplysninger som kan ha betydning for forvaltningen.

Det innrykkes i «Offentlige kunngjøringer» oppfordring til fordringshaverne om innen 1 måned å melde sine krav for vedkommende bobestyrere. For utenlandske fordringshavere er fristen 2 måneder.

Etter fristens utløp innsendes fordringene med innstilling til Likvidasjonsstyret, som treffer nærmere bestemmelser om, og i tilfelle i hvilken utstrekning kreditorene skal dekkes.

§ 6. Bobestyreren sørger straks for at melding om inndragningen blir tinglyst

i de distrikter hvor vedkommende hvis formue skal inndras, har fast eiendom eller skip.

§ 7. Ved inndragingen får tvangsfullbyrdelseslovens § 70, § 71 nr. 2, § 71 nr. 3, 6 og 7, § 73 og § 74 anvendelse så langt de passer. Tvilstilfelle avgjøres av Likvidasjonsstyret.

§ 8. Bostyret sørger for at boets aktiva snarest blir realisert på den mest hensiktsmessige måte. Fast eiendom skal som hovedregel ikke realiseres. Løsøre skal som hovedregel selges på offentlig auksjon. Omfatter boet bedrift eller forretning avgjør Likvidasjonsstyret om bedriften (forretningen) skal nedlegges, selges eller drives videre. I øvrig gir Likvidasjonsstyret nærmere forskrifter.

Kjøpekontrakter og heimelsdokumenter for fast eiendom, og skip utstedes av Likvidasjonsstyret, som også kvitterer pantedokumenter og transporterer verdipapirer. Det samme gjelder kjøpekontrakter for igangværende forretningsvirksomhet av enhver art.

Leilighet som jøde har hatt eiendomsrett til skal, så snart den er ledig, overdras til Finansdepartementet, som deretter disponerer den. Dette gjelder uansett om det er tale om enebolig, boligkompleks, aksjeleilighet, obligasjonsleilighet osv.

Ledige leiligheter som jøder bare har hatt leierett til, disponeres av Likvidasjonsstyret. Til disse skal NS-medlemmer i stats- og partistillinger være fortrinnsberettiget. Deretter kommer andre NS-medlemmer i betraktning.

§ 9. Etter hvert som realisasjonen skrider fram innbetales boets utbringende i Norges bank. Dog beholdes tilbake et tilstrekkelig beløp til å dekke kreditorer og utgifter ved bobehandlingen.

For hver innbetaling sendes samtidig oppgave til Likvidasjonsstyret og Finansdepartementet.

Så snart bobehandlingen er ferdig, sendes sluttberetning, fullstendig regnskap og oppgjør til Likvidasjonsstyret, som deretter sender innstilling med forslag til godtgjørelse til Finansdepartementet.

§ 10. Finansdepartementet ansetter Likvidasjonsstyrets endelige godtgjørelse etter at avviklingen er tilendebrakt.

§ 11. Likvidasjonsstyrets regnskaper revideres av Riksrevisjonen. Denne kan også revidere bostyrenes regnskaper i den utstrekning det antas hensiktsmessig, selv om disse har vært underlagt privat revisjon i henhold til § 2, annet ledd.

Fra: NOU 1997-22. Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig: 139-140.

Instruks nr. 2 fra Likvidasjonsstyret

Fra Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer.

Fra Ministerpresidenten er innløpt sådant skriv:

«Inndragning av jødenes formue.

1. De ved inndragningen av jødenes formue i henhold til lov av 16/10 1942 beslaglagte lomme og armbåndsur overdras til Wehrmacht for krigsøyemed og tilstilles umiddelbart det tyske sikkerhetspoliti.

2. De beslaglagte gull-, sølv- og smykkesaker skal anvendes som bidrag til dekning av krigsutgiftene og stilles umiddelbart til disposisjon for den tyske regjering ved det tyske sikkerhetspoliti.

3. Ved hver overdraging i henhold til punkt 1 og 2 skal medfølge fortegnelse i to eksemplarer, hvorav det ene beholdes av det tyske sikkerhetspoliti, det annet i kvittert stand oppbevares av Statspolitiet. Gjenpart av dette brev er sendt Innenriksdepartementet og Finansdepartementet samt Befehlshaber der deutschen Sicherheitspolizei, Oslo.»

Heil og Sæl

Quisling (u)

Ø. Lundesgaard (u).

Man tør be bostyret forholde seg i overensstemmelse med det i skrivet anførte.

Det forutsettes at vedkommende formuesgjenstand blir ordentlig registrert og vurdert, og at bostyrene erholder tilbørlig kvittering for det som utleveres.

Fra: NOU 1997-22: Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig: 151.

[raw]